.JPG)
Dette har vært en merkelig sommer.
Ustadig vær, interessante møter med forfattere og forlagsfolk både på Lillehammer og i Oslo, en fantastisk tur til York med en god venninne, småkrangling med en bokanmelder, og så de grufulle handlingene den 22.juli. Og midt oppi dette skal jeg skrive bok.
Det hørtes veldig egosentrisk ut. Det får heller stå sin prøve, for sannheten er jo at jeg må skrive. Jeg har en avtale med forlaget om å levere manuskriptet den 15. september, men selv uten denne avtalen ville jeg ikke klart å la være å skrive. Jeg bare MÅ!
I disse dager går det i Nelias sorg. 3. boken om Nelia. Jeg har vært så heldig at jeg har fått permisjon noen dager fra jobb i september, så jeg kan gå gjennom hele manus uten avbrudd av annet slag enn å sove og spise, kosetid med datter og å lufte en hund eller to. En slik gjennomgang er helt nødvendig. Med over 250 A4 sider (og slutten er fremdeles ikke skrevet), har jeg et håp om å finne noen gjentakelser som kan korte ned manus noe. Det er i slike redigeringsstunder jeg forstår sjarmen med å skrive korte bøker. Ikke at jeg ville klare det selv. Til det er jeg for taletrengt.
PS. www.forfatterforum.com er oppe og går igjen! Hurra!
Viser innlegg med etiketten Drømmer og virkelighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Drømmer og virkelighet. Vis alle innlegg
søndag 14. august 2011
tirsdag 12. oktober 2010
søndag 10. oktober 2010
Barn og forfattere
I går kom jeg hjem med tog (elsker å kjøre tog), etter å ha tilbrakt litt mer enn en hel uke på en vidunderlig hytte på Ål. Min kjære kjørte meg opp, overnattet en natt, og overlot meg så til skjebnene, mørkredselen og Nelias natt.
Jeg får vel innrømme det: Jeg er mørkredd. Jeg hører lyder og ser skygger, og alt er bevis på at det er noe skummelt der ute. Eller inne. Det er verst når det er inne.
Målet mitt for denne selvtorturen var som følger:
- skrive ferdig Nelias natt.
- utfordre meg selv og min redsel.
Jeg klarte å skrive første utkast ferdig. Og jeg klarte å overleve alene med meg selv og min overaktive fantasi. Er mektig stolt over meg selv. At jeg overlevde, og faktisk ikke var så redd at jeg måtte gjemme meg under dynen, eller trekke for alle gardiner i hele hytten og ha lyset på hele tiden, betyr ikke at jeg nå er kvitt mørkredselen:
For barn og forfattere vet at det finnes monstre i de mørke krokene.
Jeg får vel innrømme det: Jeg er mørkredd. Jeg hører lyder og ser skygger, og alt er bevis på at det er noe skummelt der ute. Eller inne. Det er verst når det er inne.
Målet mitt for denne selvtorturen var som følger:
- skrive ferdig Nelias natt.
- utfordre meg selv og min redsel.
Jeg klarte å skrive første utkast ferdig. Og jeg klarte å overleve alene med meg selv og min overaktive fantasi. Er mektig stolt over meg selv. At jeg overlevde, og faktisk ikke var så redd at jeg måtte gjemme meg under dynen, eller trekke for alle gardiner i hele hytten og ha lyset på hele tiden, betyr ikke at jeg nå er kvitt mørkredselen:
For barn og forfattere vet at det finnes monstre i de mørke krokene.
tirsdag 28. september 2010
Leseglede
Nå begynner anmeldelsene av Nelias gåte å tikke inn, og det er spennende det. Nå tenker jeg ikke på anmeldelser fra kritikere som har det som jobb eller bigeskjeft å finne alt som er feil i en bok, men anmeldelser fra ekte lesere:
Fra Aleksander på 10, som foreldrene fant i trappen klokken 6 en morgen, med nesen i boken.
Fra Elin på 16, som holdt på å komme for sent til en avtale.
Fra Marianne på 41, som kjeftet på meg fordi det er altfor lenge til neste bok. Flere måneder, faktisk.
Fra Grethe på ... vel, hun er en uforskammet ung bestemor, som holdt på å glemme å gå av bussen da hun leste Nelias gåte.
Dette er de viktigste anmelderne. Det er for disse jeg skriver: For alle som leser for gleden det gir å lese.
Mener de at boken er perfekt? Nei, selvsagt ikke. Det er mye i alle bøker som kan diskuteres, mye som kunne, burde vært annerledes. Alle har en mening om hva som burde vært endret, og jeg kan til og med av og til være enig. Men de fant glede i å lese boken, og det er det viktigste: Leseglede.
Fra Aleksander på 10, som foreldrene fant i trappen klokken 6 en morgen, med nesen i boken.
Fra Elin på 16, som holdt på å komme for sent til en avtale.
Fra Marianne på 41, som kjeftet på meg fordi det er altfor lenge til neste bok. Flere måneder, faktisk.
Fra Grethe på ... vel, hun er en uforskammet ung bestemor, som holdt på å glemme å gå av bussen da hun leste Nelias gåte.
Dette er de viktigste anmelderne. Det er for disse jeg skriver: For alle som leser for gleden det gir å lese.
Mener de at boken er perfekt? Nei, selvsagt ikke. Det er mye i alle bøker som kan diskuteres, mye som kunne, burde vært annerledes. Alle har en mening om hva som burde vært endret, og jeg kan til og med av og til være enig. Men de fant glede i å lese boken, og det er det viktigste: Leseglede.
lørdag 4. september 2010
Så må vi videre.
Ok, sånn ligger det an:
Målet for første utkast av Nelias natt er 210 sider og ca 100 000 ord. Så langt har jeg 169 sider med noen lunde fornuftige valg av ord, og 23 sider med kaos.
Frist: november.
Hvor kan jeg levere inn søknad om å få innvilget flere timer i døgnet?
Målet for første utkast av Nelias natt er 210 sider og ca 100 000 ord. Så langt har jeg 169 sider med noen lunde fornuftige valg av ord, og 23 sider med kaos.
Frist: november.
Hvor kan jeg levere inn søknad om å få innvilget flere timer i døgnet?
torsdag 2. september 2010
fredag 27. august 2010
Om å sove på hotell og spise jordbær
I natt har jeg sittet på Gardemoen flyplass og skrevet på Nelias natt. Jeg dro ikke helt dit bare for å skrive. Jeg benyttet meg av ventetiden. Har ikke før forstått hvordan enkelte forfattere klarer å sitte og skrive på et offentlig sted med travle mennesker som virrer rundt. Men nå er jeg opplyst. Med et stort glass iskaffe, ved et kafebord, på en stripete sofa forsvant jeg inn i Nelias verden som om ingenting annet skulle eksistere.
To netter har jeg tilbrakt på hotell i Oslo. To vidunderlige netter helt alene. For en småbarnsmor, kone og matmor til to leonbergere som synes det er helt naturlig å sove med flokken, i sjefens seng, så var to netter helt alene himmelsk!
Nå er det ikke ofte jeg finner en unnskyldning til slik nytelse, men anledningen bød seg da jeg fikk invitasjon til Aschehougs store hagefest.
Sammen med 1455 andre virret jeg rundt i den store, vakre hagen. Vi snakket med folk vi kjente (i mitt tilfelle var ikke det så mange), og folk vi ble kjent med. Vi fikk god mat og god drikke. Jordbær og plommer, gulrøtter og epler, kjøttboller og ost og mye annet godt. Vepsen var innpåsliten. Koht var fargerik i orange, andre var fargerik uten skrikende farger og paljetter.
Solen tittet frem til slutt, og Oterholm fikk sin velfortjente pris.
For en som ikke er vant til å se kjendiser andre steder enn på TV og i Se og Hør hos tannlegen, så ble det hele en underlig affære. Å snakke med forfatteren av Svein og Rotta, som om hun skulle være et helt alminnelig menneske var berikende. Å dele taxi med forfatteren av Pittbull Terje var underholdende og lærerikt. Å tilbringe tid sammen med forfatteren av Redd og Timothy mister seg sjølv var utrolig trivelig. Jeg fikk boken til Martin Nygaard, av Martin Nygaard, signert av forfatteren sjøl. Jeg har pratet med flere enn jeg ville klart å telle (unten å ta av meg sko og sokker). Jeg fikk også anledning til å bli bedre kjent med min kjære redaktør, Mari.
Og nesten det beste av alt var han fra forlaget som sa at jeg faktisk hadde klart meg ganske bra på pressekonferansen forrige uke. Han mente det, det var ikke noe han sa bare for å være snill.
Men det aller beste var nyheten om ... vel, det får jeg spare til en annen anledning.
To netter har jeg tilbrakt på hotell i Oslo. To vidunderlige netter helt alene. For en småbarnsmor, kone og matmor til to leonbergere som synes det er helt naturlig å sove med flokken, i sjefens seng, så var to netter helt alene himmelsk!
Nå er det ikke ofte jeg finner en unnskyldning til slik nytelse, men anledningen bød seg da jeg fikk invitasjon til Aschehougs store hagefest.
Sammen med 1455 andre virret jeg rundt i den store, vakre hagen. Vi snakket med folk vi kjente (i mitt tilfelle var ikke det så mange), og folk vi ble kjent med. Vi fikk god mat og god drikke. Jordbær og plommer, gulrøtter og epler, kjøttboller og ost og mye annet godt. Vepsen var innpåsliten. Koht var fargerik i orange, andre var fargerik uten skrikende farger og paljetter.
Solen tittet frem til slutt, og Oterholm fikk sin velfortjente pris.
For en som ikke er vant til å se kjendiser andre steder enn på TV og i Se og Hør hos tannlegen, så ble det hele en underlig affære. Å snakke med forfatteren av Svein og Rotta, som om hun skulle være et helt alminnelig menneske var berikende. Å dele taxi med forfatteren av Pittbull Terje var underholdende og lærerikt. Å tilbringe tid sammen med forfatteren av Redd og Timothy mister seg sjølv var utrolig trivelig. Jeg fikk boken til Martin Nygaard, av Martin Nygaard, signert av forfatteren sjøl. Jeg har pratet med flere enn jeg ville klart å telle (unten å ta av meg sko og sokker). Jeg fikk også anledning til å bli bedre kjent med min kjære redaktør, Mari.
Og nesten det beste av alt var han fra forlaget som sa at jeg faktisk hadde klart meg ganske bra på pressekonferansen forrige uke. Han mente det, det var ikke noe han sa bare for å være snill.
Men det aller beste var nyheten om ... vel, det får jeg spare til en annen anledning.
onsdag 11. august 2010
Nesten der
Det har vært en travel vår og sommer, men nå er jeg nesten i havn. Siste korrekturlesing er unnagjort. Manus skal sendes tilbake til forlaget i morgen. De skal se på rettingene mine, så bærer det av sted til trykkeriet. I september en gang skal boken være å finne i salg: Nelias gåte.
Men før det er det en liten tur til Oslo for å vise meg frem som debutant, så en liten tur til til samme by, for å delta på den store hagefesten.
Jeg både gleder og gruer meg til "barnet" mitt er ferdig. Det er å få oppfylt min store drøm. Det gir meg mulighet til å konsentrere meg om Nelias natt, som er neste bok, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.
Det er det positive.
Det negative er at jeg har fått oppfylt min store drøm, og det krever mye av meg å bli i drømmen, der jeg ønsker å være. Jeg må konsentrere meg om Nelias natt, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.
Forstår problemet? Skal være den første til å innrømme at jeg kunne hatt det mye verre! Jeg klager ikke. Jeg har ikke lov til å klage.
Denne medvinden når det gjelder å få oppfylt drømmer har gitt bivirkninger: Jeg har kjøpt meg et digitalt piano og forsøker å oppfylle en nesten 30 år gammel drøm om å lære å spille dette vidunderlige instrumentet. Og jeg har kjøpt meg alt sax for å gjenoppta en gammel hobby.
Men en sørgelig ting har hendt. Vi har valgt å avslutte adopsjonsforsøket. Vår vidunderlige Lilly forblir enebarn. Det er tungt å akseptere valget, men det er et riktig valg. Vi har allerede skiftet land en gang, og stod nå foran enda et skifte. Livet blir satt på hold i en adopsjonssak. Og vi har hatt livet på hold i mange år etterhvert. Nå må vi videre i livet. Nå er det oss som er her, vi skal ta hensyn til.
Selv om dette er tungt, er livet godt og mulighetene mange. Nå konsentrerer jeg meg om Nelias gåte og håper den får et godt og langt liv ute hos leserne.
Hoby-ho!
Men før det er det en liten tur til Oslo for å vise meg frem som debutant, så en liten tur til til samme by, for å delta på den store hagefesten.
Jeg både gleder og gruer meg til "barnet" mitt er ferdig. Det er å få oppfylt min store drøm. Det gir meg mulighet til å konsentrere meg om Nelias natt, som er neste bok, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.
Det er det positive.
Det negative er at jeg har fått oppfylt min store drøm, og det krever mye av meg å bli i drømmen, der jeg ønsker å være. Jeg må konsentrere meg om Nelias natt, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.
Forstår problemet? Skal være den første til å innrømme at jeg kunne hatt det mye verre! Jeg klager ikke. Jeg har ikke lov til å klage.
Denne medvinden når det gjelder å få oppfylt drømmer har gitt bivirkninger: Jeg har kjøpt meg et digitalt piano og forsøker å oppfylle en nesten 30 år gammel drøm om å lære å spille dette vidunderlige instrumentet. Og jeg har kjøpt meg alt sax for å gjenoppta en gammel hobby.
Men en sørgelig ting har hendt. Vi har valgt å avslutte adopsjonsforsøket. Vår vidunderlige Lilly forblir enebarn. Det er tungt å akseptere valget, men det er et riktig valg. Vi har allerede skiftet land en gang, og stod nå foran enda et skifte. Livet blir satt på hold i en adopsjonssak. Og vi har hatt livet på hold i mange år etterhvert. Nå må vi videre i livet. Nå er det oss som er her, vi skal ta hensyn til.
Selv om dette er tungt, er livet godt og mulighetene mange. Nå konsentrerer jeg meg om Nelias gåte og håper den får et godt og langt liv ute hos leserne.
Hoby-ho!
onsdag 4. november 2009
Ferdig!
Skjønt ferdig blir vel man aldri.
Men så ferdig som jeg på dette stadiet kan bli.
Jeg har skrevet ferdig boken om Nelia. Den første boken om Nelia.
Sukk, hører jeg fra min leser. Enda en som absolutt må spre sine fantastiske utbroderinger på altfor mange sider og aldri klarer å bli ferdig til å avslutte i tide.
Jeg lover å avslutte i tide. Bare ikke etter en bok. Jeg liker å lese lange historier og jeg liker å skrive lange historier. Det gir meg mer spillerom. Så får vi se om forlagene mener det samme. Hvis ikke, så finnes det utgivere som Lulu.
Det første nåløyet mitt er uansett mine to strenge lesere. Og i forhold til dem, så føler jeg meg som en kamel.
Men så ferdig som jeg på dette stadiet kan bli.
Jeg har skrevet ferdig boken om Nelia. Den første boken om Nelia.
Sukk, hører jeg fra min leser. Enda en som absolutt må spre sine fantastiske utbroderinger på altfor mange sider og aldri klarer å bli ferdig til å avslutte i tide.
Jeg lover å avslutte i tide. Bare ikke etter en bok. Jeg liker å lese lange historier og jeg liker å skrive lange historier. Det gir meg mer spillerom. Så får vi se om forlagene mener det samme. Hvis ikke, så finnes det utgivere som Lulu.
Det første nåløyet mitt er uansett mine to strenge lesere. Og i forhold til dem, så føler jeg meg som en kamel.
fredag 16. oktober 2009
Å slippe leseren løs
Jeg er priviligert!
Jeg har to lesere. Og ikke bare det, jeg har to lesere som ber meg ha tro på meg selv og det jeg skriver.
Likevel er jeg et nervevrak hver gang jeg slipper dem løs på bøkene mine. Alle mine små destruktive djevler hopper med ett frem fra sine mørke kroker og peker på meg og ler sin hånlatter. De forteller hvor elendig det er, det jeg har skrevet. Hvor patetisk det er å ha en forfatterdrøm.
Høres det ut som om hvitkledde menn med et stort sommerfuglnett burde kommet og fanget meg inn? Det er ikke riktig så ille. Heldigvis.
Men tilbake til mine to lesere og de små djevlene. Denne gangen nekter jeg å lytte til djevlene. Jeg vil heller lytte til leserne. De er to mennesker jeg stoler på. De vil meg vel, men de vet også hva jeg vil: Skrive den perfekte historie. Og ikke bare en. Mange. Jeg vil underholde. Jeg vil glede. Jeg vil røre ved hjerterøtter og tårekanaler. Og få de små hårene bakerst i nakken til å reiser seg.
Alt dette vil jeg og jeg vet at leserne mine kan hjelpe meg med det. De kan fortelle meg hvor jeg har trådd feil, hvor jeg har tabbet meg og hvor jeg ikke helt når opp.
Jeg er heldig som har to lesere.
Jeg har to lesere. Og ikke bare det, jeg har to lesere som ber meg ha tro på meg selv og det jeg skriver.
Likevel er jeg et nervevrak hver gang jeg slipper dem løs på bøkene mine. Alle mine små destruktive djevler hopper med ett frem fra sine mørke kroker og peker på meg og ler sin hånlatter. De forteller hvor elendig det er, det jeg har skrevet. Hvor patetisk det er å ha en forfatterdrøm.
Høres det ut som om hvitkledde menn med et stort sommerfuglnett burde kommet og fanget meg inn? Det er ikke riktig så ille. Heldigvis.
Men tilbake til mine to lesere og de små djevlene. Denne gangen nekter jeg å lytte til djevlene. Jeg vil heller lytte til leserne. De er to mennesker jeg stoler på. De vil meg vel, men de vet også hva jeg vil: Skrive den perfekte historie. Og ikke bare en. Mange. Jeg vil underholde. Jeg vil glede. Jeg vil røre ved hjerterøtter og tårekanaler. Og få de små hårene bakerst i nakken til å reiser seg.
Alt dette vil jeg og jeg vet at leserne mine kan hjelpe meg med det. De kan fortelle meg hvor jeg har trådd feil, hvor jeg har tabbet meg og hvor jeg ikke helt når opp.
Jeg er heldig som har to lesere.
fredag 18. september 2009
I hine hårde dage
Det var en gang en gymnaselev som så en film. Filmen het Henry V og inspirerte til å begynne å skrive en historie. 19 år senere skriver jeg fortsatt på samme historie. Innimellom andre historier. Det er den fortellingen jeg stadig vender tilbake til. Den jeg ønsker å gjøre perfekt. Den er som den store første forelskelsen. Riktignok hadde jeg skrevet historier før. Både lange og korte, men denne var noe spesielt. Og lang ble den. Så lang at jeg måtte dele den opp i 8 deler.
I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.
Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.
Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.
Ikke verst for en dyslektiker.
Amber
I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.
Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.
Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.
Ikke verst for en dyslektiker.
Amber
onsdag 22. juli 2009
Hvorfor?
Vi har nådd hvorfor-alderen. Den startet i går, den 21. juli. Alle svar eller beskjeder til min lille datter på snart 3 år, besvares med: "Hvorfor?"
Mamma: "Ikke stikk blyanten inn i øret til hunden!"
Datter: "Hvorfor?"
Mamma: "Sitt stille når du tisser på potten."
Datter: "Hvorfor?"
Datter: "Kan jeg få se byggmester Bob-Bob?"
Mamma: "Ja."
Datter: "Hvorfor?"
Mamma: "Ikke stikk blyanten inn i øret til hunden!"
Datter: "Hvorfor?"
Mamma: "Sitt stille når du tisser på potten."
Datter: "Hvorfor?"
Datter: "Kan jeg få se byggmester Bob-Bob?"
Mamma: "Ja."
Datter: "Hvorfor?"
mandag 25. mai 2009
Frustrert
Jeg er noe frustrert for tiden.
Vi forsøker å adoptere barn nr 2, men det er ikke enkelt. Vi søker fra Filippinene, men der har de stengt for nye søknader. Det er riktignok bare for en periode, men ingen vet hvor lang periode det er snakk om.
Skal vi vente eller gå over til et annet land? Uansett vil det bli laaaaang ventetid.
Hvorfor må det være så himla vanskelig?!?!?!?! Det finnes så altfor mange barn som trenger foreldre der ute i den store verden. Og vi ønsker å være familien til et av disse barna. Det er ikke selvoppofrelse, det er ren egoisme som driver oss. Vi ønsker oss et barn til. Men det er egoisme som kan føre til noe godt for et barn som ikke har noen familie.
Denne ventetiden er frustrerende. Valgene vi tvinges til å ta er frustrerende. Prosessen vi må gjennom er frustrerende. Å måtte blottlegge oss for offentlige ansatte for å finne ut om vi er gode omsorgspersoner, er frustrerende, for det er ikke den ting som ikke skal kartlegges.
Jeg forstår hvorfor vi som adopterer må sjekkes ekstra nøye, men det blir så voldsomt.
Jeg er så frustrert.
Arrrgh!!!!
Vi forsøker å adoptere barn nr 2, men det er ikke enkelt. Vi søker fra Filippinene, men der har de stengt for nye søknader. Det er riktignok bare for en periode, men ingen vet hvor lang periode det er snakk om.
Skal vi vente eller gå over til et annet land? Uansett vil det bli laaaaang ventetid.
Hvorfor må det være så himla vanskelig?!?!?!?! Det finnes så altfor mange barn som trenger foreldre der ute i den store verden. Og vi ønsker å være familien til et av disse barna. Det er ikke selvoppofrelse, det er ren egoisme som driver oss. Vi ønsker oss et barn til. Men det er egoisme som kan føre til noe godt for et barn som ikke har noen familie.
Denne ventetiden er frustrerende. Valgene vi tvinges til å ta er frustrerende. Prosessen vi må gjennom er frustrerende. Å måtte blottlegge oss for offentlige ansatte for å finne ut om vi er gode omsorgspersoner, er frustrerende, for det er ikke den ting som ikke skal kartlegges.
Jeg forstår hvorfor vi som adopterer må sjekkes ekstra nøye, men det blir så voldsomt.
Jeg er så frustrert.
Arrrgh!!!!
fredag 22. mai 2009
Forvirret
Er det vår eller høst? Skal jeg tro værmeldingen, så er det høst. Skal jeg tro kalenderen, så er det vår.
Men jeg fortviler ikke. Ikke ennå, i hvert fall. Jeg liker regn og vind. Jeg liker mørke, dramatiske skyer.
Misforstå meg rett. Jeg liker pent vær, også. Elsker å kunne gå ut i T-skjorte og shorts, uten å bekymre meg over om jeg har på nok klær. Men det er noe med en skikkelig regnskur.
Nå nærmer det seg sommer (igjen i følge kalenderen). Og i ferien vil jeg gjerne ha pent og varmt vær, uansett hvor jeg måtte befinne meg.
Men først er det helg. Den virker så lang, på denne siden av helgen. Full av forhåpninger om hvile, kos, lek og lange, langsomme turer. Og vips, så var det mandag.
Men jeg fortviler ikke. Ikke ennå, i hvert fall. Jeg liker regn og vind. Jeg liker mørke, dramatiske skyer.
Misforstå meg rett. Jeg liker pent vær, også. Elsker å kunne gå ut i T-skjorte og shorts, uten å bekymre meg over om jeg har på nok klær. Men det er noe med en skikkelig regnskur.
Nå nærmer det seg sommer (igjen i følge kalenderen). Og i ferien vil jeg gjerne ha pent og varmt vær, uansett hvor jeg måtte befinne meg.
Men først er det helg. Den virker så lang, på denne siden av helgen. Full av forhåpninger om hvile, kos, lek og lange, langsomme turer. Og vips, så var det mandag.
torsdag 14. mai 2009
Refusert igjen
Begynner å bli en vane, dette.
Denne gangen ble det bare et standardavslag. En stakkars konsulent ved Aschehoug har vel lest de 5 første linjene og vendt tommelen ned.
Men om ikke annet, så fikk jeg svar i tide til å forsøke meg på Kolofons konkurranse. Mener å huske at fristen der er 31. mai.
Tror jeg skal få meg ny hobby: Samle på refusjonsbrev fra forlag. Hvor mange må jeg ha for at det kan kalles en samling?
Amber, som er altfor forkjølet til å synes annet enn synd på seg selv. Og da ikke bare på grunn av avslaget fra forlaget.
Ha en deilig 17. mai!
Denne gangen ble det bare et standardavslag. En stakkars konsulent ved Aschehoug har vel lest de 5 første linjene og vendt tommelen ned.
Men om ikke annet, så fikk jeg svar i tide til å forsøke meg på Kolofons konkurranse. Mener å huske at fristen der er 31. mai.
Tror jeg skal få meg ny hobby: Samle på refusjonsbrev fra forlag. Hvor mange må jeg ha for at det kan kalles en samling?
Amber, som er altfor forkjølet til å synes annet enn synd på seg selv. Og da ikke bare på grunn av avslaget fra forlaget.
Ha en deilig 17. mai!
onsdag 22. april 2009
Ny opplevelse
I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før: Jeg har lest mitt eget manuskript.
Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant. Selvsagt har jeg lest det jeg har skrevet før, men aldri uten en rød penn i min hånd og med et skrekkelig kritisk blikk.
Aldri før har jeg lest historien, som en historie, uten å notere, rette, stryke, tilføye og alt det andre som må til.
Det var en fornøyelig opplevelse. Ikke alt er like bra, det er tross alt bare et førsteutkast. Men noe er jeg rimelig tilfreds med.
Nå skal alt gjennomgås, styrkes og justeres. Nå skal gråstein bli til gull. Skulle bare ønske jeg kunne sitte og skrive hver dag, hele dagen. Kan noen fortelle sjefen min at jeg ikke har tid til å komme på jobb? Men han må fortsette å sette penger inn på kontoen min. Kan da ikke leve av luft, kjærlighet og bokskriving alene.
Forresten: Noen kan. Noen klarer det. Kanskje jeg kan bli noen.
Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant. Selvsagt har jeg lest det jeg har skrevet før, men aldri uten en rød penn i min hånd og med et skrekkelig kritisk blikk.
Aldri før har jeg lest historien, som en historie, uten å notere, rette, stryke, tilføye og alt det andre som må til.
Det var en fornøyelig opplevelse. Ikke alt er like bra, det er tross alt bare et førsteutkast. Men noe er jeg rimelig tilfreds med.
Nå skal alt gjennomgås, styrkes og justeres. Nå skal gråstein bli til gull. Skulle bare ønske jeg kunne sitte og skrive hver dag, hele dagen. Kan noen fortelle sjefen min at jeg ikke har tid til å komme på jobb? Men han må fortsette å sette penger inn på kontoen min. Kan da ikke leve av luft, kjærlighet og bokskriving alene.
Forresten: Noen kan. Noen klarer det. Kanskje jeg kan bli noen.
fredag 17. april 2009
Sukk hjerte, men brist ikke...
Boken min ble refusert i dag, men det var det peneste avslagsbrevet jeg noen sinne har fått.
Jeg ble oppfordret til ikke å gi opp å få boken utgitt og de vil gjerne vurdere mitt neste bokmanus.
Så i stedet for å synes forferdelig synd på meg selv og gråte meg i søvn i kveld, så synes jeg bare litt synd på meg selv, men har fortsatt håp om å se mine historier publisert.
Jeg skal sende boken til et nytt forlag, men vet ikke helt hvilket ennå. Og så skal jeg angripe boken om Nelia.
TIL ANGREP!!!!
PS. Vil gjerne ha litt trøst, et avslag er tross alt et avslag og jeg synes litt synd på meg selv. Snufs.
Jeg ble oppfordret til ikke å gi opp å få boken utgitt og de vil gjerne vurdere mitt neste bokmanus.
Så i stedet for å synes forferdelig synd på meg selv og gråte meg i søvn i kveld, så synes jeg bare litt synd på meg selv, men har fortsatt håp om å se mine historier publisert.
Jeg skal sende boken til et nytt forlag, men vet ikke helt hvilket ennå. Og så skal jeg angripe boken om Nelia.
TIL ANGREP!!!!
PS. Vil gjerne ha litt trøst, et avslag er tross alt et avslag og jeg synes litt synd på meg selv. Snufs.
onsdag 8. april 2009
Flinke meg!
Jeg har klart å skrive ferdig boken om Nelia. 251 sider, 121 000 ord.
Og siden jeg er tro mot den gode herr Bollow, hvis bok jeg har valgt å følge slavisk under skriveprosessen, så skal jeg nå feire min triumf. Så skal jeg få det hele på avstand, lese det som tross alt bare er et førsteutkast og så lese det igjen for å gjøre justeringer, flytte, slette, endre og være så objektiv jeg bare kan.
Mens jeg venter på å få historien på avstand, skal jeg kaste meg over en historie jeg skrev for lenge siden. Det vil si, jeg begynte på den for veldig lenge siden. Den gang jeg var 18 år, vakker, naiv og uskyldig. Nå er jeg noe eldre, moden og ikke fullt så naiv og uskyldig. Jeg skrev på historien i veldig mange år og det ble veldig mange sider. Så langt 1515 sider, og den er ennå ikke ferdig.
Noen synes kanskje det høres håpløst ut å kaste bort tid på en så lang historie, men det bryr jeg meg ikke om. Ædda bædda.
Jeg har ikke helt kommet igang ennå. Jeg er litt rastløs og klarer ikke å samle tankene. Burde gått meg en lang tur, men været frister ikke direkte til turgåing. Så i stedet har jeg regnet ut hvor mange ord jeg har skrevet de siste 18 årene. Ord som er noenlunde leseverdige og satt inn i en større sammenheng. Det er blitt noen, selv om snittet pr år ikke er så imponerende.
Takk og pris for ordtellingsfunksjonen i Word!
Og siden jeg er tro mot den gode herr Bollow, hvis bok jeg har valgt å følge slavisk under skriveprosessen, så skal jeg nå feire min triumf. Så skal jeg få det hele på avstand, lese det som tross alt bare er et førsteutkast og så lese det igjen for å gjøre justeringer, flytte, slette, endre og være så objektiv jeg bare kan.
Mens jeg venter på å få historien på avstand, skal jeg kaste meg over en historie jeg skrev for lenge siden. Det vil si, jeg begynte på den for veldig lenge siden. Den gang jeg var 18 år, vakker, naiv og uskyldig. Nå er jeg noe eldre, moden og ikke fullt så naiv og uskyldig. Jeg skrev på historien i veldig mange år og det ble veldig mange sider. Så langt 1515 sider, og den er ennå ikke ferdig.
Noen synes kanskje det høres håpløst ut å kaste bort tid på en så lang historie, men det bryr jeg meg ikke om. Ædda bædda.
Jeg har ikke helt kommet igang ennå. Jeg er litt rastløs og klarer ikke å samle tankene. Burde gått meg en lang tur, men været frister ikke direkte til turgåing. Så i stedet har jeg regnet ut hvor mange ord jeg har skrevet de siste 18 årene. Ord som er noenlunde leseverdige og satt inn i en større sammenheng. Det er blitt noen, selv om snittet pr år ikke er så imponerende.
Takk og pris for ordtellingsfunksjonen i Word!
onsdag 1. april 2009
Kryss fingrer, tær, ører, øyne og tenner.
Så var den sendt avgårde. Manuskriptet som har ligget på min PC i 2-3 år. Jeg gikk gjennom den for noen uker siden og fjernet ca 4000 komma. Og nå tror jeg den er klar for forlagets skarpe blikk og enda skarpere tunge.
Den fikk lufte seg en gang i en konkurranse, men ble bryskt sendt hjem igjen, uten kommentar. Slik er det med konkurranser. Da er Idol og dets like bedre. Der får du i hvertfall vite hva de mener om talentet ditt.
Jeg er litt ekstra stolt av akkurat denne historien, for jeg skrev den på bare 5 måneder. Og for de som vet hvor sakte jeg skrev tidligere, dette er en stoooooooor forbedring. En enorm forbedring.
Det er også den første historien hvor jeg stort sett visste hvor det ville ende, før jeg hadde skrevet et eneste ord. Jeg var systematisk og effektiv. Og min ene leser, for jeg har fått en leser som helt frivillig ville lese historien, hun likte den. Sa hun. Selv om jeg ikke truet med å strupe potteplantene eller stjele en sokk av alle sokkeparene hennes hver gang hun vasker dem. Paranoid? Jeg? På ingen måte.
Nå er det gjort. Porto er betalt, adresse skrevet på konvolutten og sendt ut i verden helt på egenhånd. Om 4 - 8 uker får jeg dommen.
Jeg liker ventetiden. Den gir meg mulighet til å drømme om utgivelse, om en helt ekte bok med mitt navn på og en historie jeg har diktet inni. Ah. Drømmer. Deilige drømmer.
Men nå er det tilbake til historien om Nelia. Er.... ehem... ikke helt ferdig ennå, selv om det var målet, på en måte.... Er nesten ferdig.... bare noen sider igjen.... ca 50, eller så....
Ps. Jeg tror jeg har klart å åpne opp, slik at det er mulig å kommentere innleggene uten å ha egen blogg først.
Ha en fortreffelig dag, hver eneste dag.
Amber
Den fikk lufte seg en gang i en konkurranse, men ble bryskt sendt hjem igjen, uten kommentar. Slik er det med konkurranser. Da er Idol og dets like bedre. Der får du i hvertfall vite hva de mener om talentet ditt.
Jeg er litt ekstra stolt av akkurat denne historien, for jeg skrev den på bare 5 måneder. Og for de som vet hvor sakte jeg skrev tidligere, dette er en stoooooooor forbedring. En enorm forbedring.
Det er også den første historien hvor jeg stort sett visste hvor det ville ende, før jeg hadde skrevet et eneste ord. Jeg var systematisk og effektiv. Og min ene leser, for jeg har fått en leser som helt frivillig ville lese historien, hun likte den. Sa hun. Selv om jeg ikke truet med å strupe potteplantene eller stjele en sokk av alle sokkeparene hennes hver gang hun vasker dem. Paranoid? Jeg? På ingen måte.
Nå er det gjort. Porto er betalt, adresse skrevet på konvolutten og sendt ut i verden helt på egenhånd. Om 4 - 8 uker får jeg dommen.
Jeg liker ventetiden. Den gir meg mulighet til å drømme om utgivelse, om en helt ekte bok med mitt navn på og en historie jeg har diktet inni. Ah. Drømmer. Deilige drømmer.
Men nå er det tilbake til historien om Nelia. Er.... ehem... ikke helt ferdig ennå, selv om det var målet, på en måte.... Er nesten ferdig.... bare noen sider igjen.... ca 50, eller så....
Ps. Jeg tror jeg har klart å åpne opp, slik at det er mulig å kommentere innleggene uten å ha egen blogg først.
Ha en fortreffelig dag, hver eneste dag.
Amber
mandag 9. februar 2009
Min favorittlyd
Det er snø ute og snøen gjør verden så vidunderlig stille. Jeg elsker denne stillheten. Jeg elsker stillhet, for det er så mange lyder ellers i hverdagen. Krevende og bråkete lyder. Påtrengende lyder. Stressende lyder.
Det finnes lyder som jeg elsker, også. Fuglekvitter. Min datters latter, hennes røst når hun synger eller prater. Lydene hun lager når hun sover. Tilfredse sukk fra hundene mine. Vakker musikk. Vinden i trærne. Regn på vinduet, når jeg vet at jeg kan holde meg inne.
Men de lydene jeg elsker aller høyest er lydene av min elskede og vår datter, når de like før leggetid prater fortrolig sammen. Da vet jeg at det i hvert fall er noe i verden som er absolutt perfekt.
Det finnes lyder som jeg elsker, også. Fuglekvitter. Min datters latter, hennes røst når hun synger eller prater. Lydene hun lager når hun sover. Tilfredse sukk fra hundene mine. Vakker musikk. Vinden i trærne. Regn på vinduet, når jeg vet at jeg kan holde meg inne.
Men de lydene jeg elsker aller høyest er lydene av min elskede og vår datter, når de like før leggetid prater fortrolig sammen. Da vet jeg at det i hvert fall er noe i verden som er absolutt perfekt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)