God jul!

Det er lille julaften. En stor dag for meg og min kjære. Det er i dag 13 år siden vi forlovet oss. Og 14 år siden vi første gang laget vår egen lille før-julaften feiring. En feiring, som bare var vår, dagen før vi skulle være sammen med resten av slekten og overleve deres tradisjoner.

Det er en tradisjon vi har holdt på, vi to. Selv nå, når det er til oss slekten kommer på julaften. Det er en tradisjon som minner oss om at vi er kjærester. At vi er to.

Vel, vi er jo tre. Vår lille toåring er absolutt tilstede. Deilig tilstede. Julehøytiden blir så mye sterkere, så mye skjønnere med henne i livet vårt.

God jul, alle sammen. Ha en velsignet jul.

Flyttemelding

Amber har ikke flyttet for godt, bare skaffet seg et landsted. Du er velkommen til å besøker meg her, om du skulle ønske det:

http://www.thoughts.com/amber123/blog

Amber

Små og store fugler.

Sitter i min stue og betrakter småfuglene utenfor vinduet. Har hengt opp mat til dem, noe de tydelig setter pris på. En hel liten flokk med spurver, kjøttmeis og blåmeis gumler fuglefrø med stort begjær. En og annen due kommer innom, også. Og skjærer.

Skjærer må være verdens mest irriterende fugler. Bortsett fra måker, muligens. Men de er fascinerende, også.

Av de som hopper rundt utenfor vinduet mitt, er det en som har funnet ut hvordan den skal få tak i mat. Den gjør som småfuglene og klarer nå, etter mye trening, å balansere på den smale kanten på fuglemateren. Men ikke nok med det, den har tydeligvis studert småfuglene, når de gjør andre ting også. Som å sitte på den veldig smale kanten utenfor vinduet. Den forsøker, men får det ikke til. Den er rett og slett for stor. Men jeg må si jeg beundrer pågangsmotet.

Eller kanskje det er en total mangel på selvinnsikt? Vel, vel. Selvinnsikt er nå i grunnen oppskrytt.

FAST

Som jeg skrev sist, så har jeg lest en bok. En bok om å skrive raskt. Writing FAST av Jeff Bollow. Den har gitt meg et utrolig verktøy, så all skrivesperre er borte. Et veikart, om du vil, for historien jeg skriver.

Det er ikke bare det jeg lærer av boken, som imponerer meg. Det er måten boken er skrevet. Jeg gjenkjenner meg selv i det forfatteren skriver. Det er som om herr Bollow kjenner meg. Og han skriver på en måte, som gjør at du husker det som er viktig. Han er engasjert og det synes.

Tenk om alle lærebøker ble skrevet slik. Av egnasjerte forfattere, som forstår hvordan leserens hjerne og hjerte fungerer.

Vel, nå gjenstår det bare å skrive en historie som et eller annet forlag vil gi ut. Ja, og så må jeg få noen til å lese boken. Det er jo det som i bunn og grunn er årsaken til at jeg skrive. Jeg vil bli en publisert forfatter. Jeg ønsker å få mine historier lest.

Det kan kanskje virke som om jeg er full av selvtillitt og overbevist om at jeg har noe å fortelle, noe som rører leseren. Men slik er det ikke. Om jeg klarer å skrive aldri så raskt og effektivt, om det er aldri så fengende og nyskapende, så vil jeg nok alltid være redd for at det ikke er godt nok.

Dessverre. Skulle gjerne hatt den selvtillit, som jeg opplever at mange ungdommer har i dag. Kanskje ikke all den selvtillit endel har, litt selvinnsikt er også bra. Men noe mer av slaget, enn det jeg har.

Det er fremdeles håp om endring. Det er alltid håp om endring. Alltid.

Om å skrive raskt

Skrivesperren er borte. Jeg har lest den vekk. Jeg leser en bok om hvordan skrive raskt. Det er første gang jeg leser en bok som kunne vært skrevet til meg. Om meg.

Som mer eller mindre selvlært wannabe forfatter, så har jeg lært meg endel teknikker og mange unoter. Unoter, som jeg nå håper jeg kan kvitte meg med.

Jeg kommer nok til å skrive mer om den senere. Ville bare raskt skrive noen ord.

Generelt tyt.

Nei, jeg har ikke overlatt bloggen min til vær og vind og skjebnens luner. Jeg har bare vært travelt opptatt med å være syk. Skrekkelig syk. Nesten dødssyk. Med andre ord: Forkjølet.

Er det ikke rart hvordan en helt vanlig forkjølelse kan sette en fullstendig ut av spill?

Det har ikke blitt tid til annet enn å synes synd på meg selv og forsøke å holde et øye med 2-åringen.

Nå når jeg er tilbake blant de levende, er det mye å ta igjen. Bøker å lese. Bøker å skrive. Husarbeid. Turer i det fine været.

Ja, det er også en underlig ting: Det blir nesten alltid fint vær, når jeg er syk. Irriterende, men slik er det.

Nok syting for i dag. Nå venter strikketøyet.

Å skrive eller ikke skrive, det er...hva heter det nå?

Jeg har skrivesperre. Ja, jeg vet det. Det virker ikke slik, akkurat.

Det jeg mener, er at jeg har skrivesperre, når det gjelder historien jeg skriver på for tiden. Modige mennesker, som har våget seg inn på en utmerket side som heter Forfatterforum.com, har kunnet lese de to første kapitlene. Jeg har klart å skrive ti kapitler til, og så gikk jeg på en mental murvegg. Fra å skrive ca 1000 ord i dagen, er jeg nå nede i ca 8.

Jeg har laget historier for min egen fornøyelses skyld i så mange år, at jeg vet jeg finner en dør i denne murveggen til slutt. Men det er likevel frustrerende å sitte og stirre på en tekst og merke at ingenting skjer.

Før lyttet jeg mye til musikk, for å bli inspirert. The Alarm, klassisk musikk, U2, for å nevne noen få. (Har ikke engang fantasi til å komme på flere band eller genrer. Dette er verre enn jeg trodde).

For tiden går det mest i Lille Petter Edderkopp, Med krøllet hale og nesevis og lignende sanger. Ikke at jeg hører på slike sanger, når jeg sitter for meg selv og skriver. Det er bare at de surrer inne i hodet mitt. Jeg har til og med tatt meg i å synge barnesanger når jeg er helt alene. Og ikke fullt så helt alene, som i butikker, men uten å ha barnet med som alibi for sangvalget.

Ikke hjelper det med mangel på søvn, heller. Det er ikke den lille sin feil. Hun sover. Det er moren, som ikke klarer å få sove. Det går vel over, det og. Til slutt.

Det ville kanskje hjulpet noe, om jeg ikke virret rundt inne på nettet, men heller stirret litt mer på teksten min. Så det er det jeg skal gjøre nå.

Kapittel 13

Nelia og Linus…

Om maktmisbruk

Jeg googlet meg selv forleden dag. Og hva fant jeg? Jo, navnet mitt dukket opp på et heller uventet sted.

Et menneske ute i internettverden har laget en nettside om hvor fælt ”systemet” er, om sosialkontor, barnevern, psykiatriske institusjoner osv. Og der var navnet mitt! Riktignok bare som en del av et notat fra et sosialkontor, der det stod at noen hadde snakket med meg, men likevel.

Det gjorde meg rett og slett sint å finne navnet mitt på et slikt sted. Jeg følte det som et aldri så lite overgrep. Hvilken rett har noen til å legge ut mitt navn på sin side?

Jeg leste det som var å lese på denne siden og sitter igjen med flere tanker. Spesielt med tanke på at det finnes mange slike steder etter hvert. Noen av dem er virkelig ondskapsfulle.

De påstår at de har vært utsatt for overgrep fra forskjellige institusjoner, men hovedfienden er barnevernet. Saksbehandlere blir beskyldt for å stjele barn, og motivet er makt og penger. Så nå misbruker de selv den makten internett har gitt dem, og henger ut navngitte personer. Og jeg tenker ikke da på meg selv.

Det vil alltid være noen råtne epler, uansett hvor man snur seg, men langt fra alle i en og samme etat er korrupte, maktsøkende onde djevler. Hvis de er ute etter penger, vil jeg tro de hadde valgt et annet yrke enn saksbehandler for det offentlige. Og makt? Igjen, noen råtne epler vil misbruke sin makt uansett hvor de befinner seg, men de fleste jobber i barnevernet fordi de ønsker å hjelpe utsatte barn.

Hva oppnår de med disse personangrepene? De er selv anonyme, men ikke alltid anonyme nok. Med litt fantasi vil det være mulig å finne ut hvem de er, om noen skulle være interessert i det. De henger ut seg selv og ikke minst, sine barn. Og for de offentlig ansatte, som de henger ut: Det kan fort bli et mareritt å skulle leve med slike beskyldninger, som de ikke kan beskytte seg mot, for de har taushetsplikt. Og tro det eller ei, men taushetsplikten er der for å beskytte klienten. I noen tilfeller beskytte dem mot seg selv. Den samme klienten, som nå henger dem ut.

Blir det for harde og mange angrep, oppnår de kanskje at saksbehandlerne i fremtiden blir anonyme for klienten. For en offentlig tjenestemann har rett på beskyttelse. Og en saksbehandler er en offentlig tjenestemann.

Men hvorfor vil de henge seg selv ut på dette viset? For de må da se at det er det de gjør? Eller kanskje ikke. Det virker på meg som om dette i all hovedsak er mennesker, som ikke har noen som helst selvinnsikt i egne problemer. Disse sidene gjør det mulig for dem å finne en felles fiende, som de ser på som skyld i alle deres problemer. At det høyst sannsynlig er egne rusproblemer, psykisk sykdom og lignende, som er problemet, det nekter de å innse. Og uten å anerkjenne at en har et problem, er det tvilsomt om de vil klare å ta imot og nyttegjøre seg den hjelpen de sårt trenger. For deres barn er dette et dobbelt tap og et nytt svik.

Hva leser du?

Hva leser du?
Fortell, fortell.
Noen bøker du kan anbefale?

Jeg har nettopp lest ferdig The Book With No Name. En vidunderlig bok, på en underlig måte. Og slutten var...
Les boken, så forstår du kanskje hva jeg mener.

Mitt England

Picasa Nettalbum - Amber

Bilder av dyr

Picasa Nettalbum - Gro

Gode ideer for å redde verden?

Nok en høst er på vei. En nydelig sommer er snart over. Min definisjon av en fin sommmer, er at jeg husker flere solskinnsdager, enn regnværsdager. Så enkelt er det.

Men hva har vi i vente?

I følge ekspertene, så er det ekstremvær, kaos, død og fordervelse. Vi har forpestet kloden og nå må vi betale for vår uansvarlige oppførsel.

For våre politikere, så betyr det å betale i penger. Det er deres løsning på alt. Trist, for når folk blir bedt om å betale enda mer og det under tvang, blir de gjerne litt irriterte.

Gode løsninger på CO2 problemet og andre problemer vi står overfor forsvinner i ropet etter at vi må betale mer, mer, mer. Vi skal kjøpe CO2 kvoter, men jeg har ennå ikke helt fått med meg hva disse pengene brukes til, eller hvor og av hvem.

Det finnes kloke hoder rundt i verden, som forsker på gode løsninger. Av og til viser de disse løsningene i blader, TVprogram o.l. Men jeg har til gode å høre våre politikere kommentere disse løsningene. Som befolkningens foresatte bør politikerne holde seg oppdaterte på slikt og de bør gi folk håp, der det er mulig. Ikke bare fortelle oss at de vil ha enda mer av våre penger, uten å fortelle hva vi betaler for.

Rett skal være rett, politikerne våre har en løsning: Død over privatbilen og leve kollektivtrafikken.

Bare et lite problem, folkens. Finnes det nok busser til å få hele den utearbeidende delen av befolkningen på jobb samtidig om morgenen? Og hjem igjen om ettermiddagen? Og hva gjør vi med alle bussene midt på dagen? For ikke å snakke om alle sjåførene, som bare får jobbe litt om morgenen og om ettermiddagen?

Jeg bare lurer. Og venter på gode svar.

Hvor er jeg? Og hvordan havnet jeg her?

Som barn var jeg overbevist om at jeg ble forbyttet ved fødselen. Jeg følte meg som en fremmed overalt. Bare i bøkene jeg leste, var jeg hjemme.

Jeg tror ikke lengre at jeg ble forbyttet ved fødselen. Jeg ser for mange familielikheter, når jeg ser meg selv i speilet. Men helt hjemme er jeg fremdeles ikke, selv om det også er blitt bedre. Det hjalp å stifte egen familie.

Hjemme er der hvor hjertet er. Og ofte er hjertet mitt i historiene jeg skriver. Hadde jeg bare hatt mer tid til å oppholde meg der. Men jeg har en arbeidsgiver, som i fullt alvor mener at jeg skal jobbe med jobbrelaterte ting, når jeg er på jobb. Og jeg har en familie, som ønsker å se mer, enn mors nakke bøyd over et tastatur.

Men en dag skal jeg lykkes! En dag skal dagene bli mine til å gjøre med som jeg vil.

Det er mulig det kalles pensjonsalder, men jeg satser på å lykkes før den tid.

Måtte bønner bli hørt og besvart. Måtte drømmer bli virkelighet. Pass bare på hva du drømmer om.

Amber