I hine hårde dage

Det var en gang en gymnaselev som så en film. Filmen het Henry V og inspirerte til å begynne å skrive en historie. 19 år senere skriver jeg fortsatt på samme historie. Innimellom andre historier. Det er den fortellingen jeg stadig vender tilbake til. Den jeg ønsker å gjøre perfekt. Den er som den store første forelskelsen. Riktignok hadde jeg skrevet historier før. Både lange og korte, men denne var noe spesielt. Og lang ble den. Så lang at jeg måtte dele den opp i 8 deler.

I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.

Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.

Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.

Ikke verst for en dyslektiker.

Amber

En liten hårete venn

Det ble Tibbitus. En nysgjerrig, nydelig, kjælen og hengiven liten kanin. Han kommer løpende hver gang vi viser oss og han kan sitte i timesvis på fanget og bare kose. Han er en perfekt liten kaninvenn.