Barn og forfattere

I går kom jeg hjem med tog (elsker å kjøre tog), etter å ha tilbrakt litt mer enn en hel uke på en vidunderlig hytte på Ål. Min kjære kjørte meg opp, overnattet en natt, og overlot meg så til skjebnene, mørkredselen og Nelias natt.

Jeg får vel innrømme det: Jeg er mørkredd. Jeg hører lyder og ser skygger, og alt er bevis på at det er noe skummelt der ute. Eller inne. Det er verst når det er inne.

Målet mitt for denne selvtorturen var som følger:

- skrive ferdig Nelias natt.
- utfordre meg selv og min redsel.

Jeg klarte å skrive første utkast ferdig. Og jeg klarte å overleve alene med meg selv og min overaktive fantasi. Er mektig stolt over meg selv. At jeg overlevde, og faktisk ikke var så redd at jeg måtte gjemme meg under dynen, eller trekke for alle gardiner i hele hytten og ha lyset på hele tiden, betyr ikke at jeg nå er kvitt mørkredselen:

For barn og forfattere vet at det finnes monstre i de mørke krokene.