Nesten der

Det har vært en travel vår og sommer, men nå er jeg nesten i havn. Siste korrekturlesing er unnagjort. Manus skal sendes tilbake til forlaget i morgen. De skal se på rettingene mine, så bærer det av sted til trykkeriet. I september en gang skal boken være å finne i salg: Nelias gåte.

Men før det er det en liten tur til Oslo for å vise meg frem som debutant, så en liten tur til til samme by, for å delta på den store hagefesten.

Jeg både gleder og gruer meg til "barnet" mitt er ferdig. Det er å få oppfylt min store drøm. Det gir meg mulighet til å konsentrere meg om Nelias natt, som er neste bok, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.

Det er det positive.

Det negative er at jeg har fått oppfylt min store drøm, og det krever mye av meg å bli i drømmen, der jeg ønsker å være. Jeg må konsentrere meg om Nelias natt, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.

Forstår problemet? Skal være den første til å innrømme at jeg kunne hatt det mye verre! Jeg klager ikke. Jeg har ikke lov til å klage.

Denne medvinden når det gjelder å få oppfylt drømmer har gitt bivirkninger: Jeg har kjøpt meg et digitalt piano og forsøker å oppfylle en nesten 30 år gammel drøm om å lære å spille dette vidunderlige instrumentet. Og jeg har kjøpt meg alt sax for å gjenoppta en gammel hobby.

Men en sørgelig ting har hendt. Vi har valgt å avslutte adopsjonsforsøket. Vår vidunderlige Lilly forblir enebarn. Det er tungt å akseptere valget, men det er et riktig valg. Vi har allerede skiftet land en gang, og stod nå foran enda et skifte. Livet blir satt på hold i en adopsjonssak. Og vi har hatt livet på hold i mange år etterhvert. Nå må vi videre i livet. Nå er det oss som er her, vi skal ta hensyn til.

Selv om dette er tungt, er livet godt og mulighetene mange. Nå konsentrerer jeg meg om Nelias gåte og håper den får et godt og langt liv ute hos leserne.

Hoby-ho!