Frustrert

Jeg er noe frustrert for tiden.

Vi forsøker å adoptere barn nr 2, men det er ikke enkelt. Vi søker fra Filippinene, men der har de stengt for nye søknader. Det er riktignok bare for en periode, men ingen vet hvor lang periode det er snakk om.

Skal vi vente eller gå over til et annet land? Uansett vil det bli laaaaang ventetid.

Hvorfor må det være så himla vanskelig?!?!?!?! Det finnes så altfor mange barn som trenger foreldre der ute i den store verden. Og vi ønsker å være familien til et av disse barna. Det er ikke selvoppofrelse, det er ren egoisme som driver oss. Vi ønsker oss et barn til. Men det er egoisme som kan føre til noe godt for et barn som ikke har noen familie.

Denne ventetiden er frustrerende. Valgene vi tvinges til å ta er frustrerende. Prosessen vi må gjennom er frustrerende. Å måtte blottlegge oss for offentlige ansatte for å finne ut om vi er gode omsorgspersoner, er frustrerende, for det er ikke den ting som ikke skal kartlegges.

Jeg forstår hvorfor vi som adopterer må sjekkes ekstra nøye, men det blir så voldsomt.

Jeg er så frustrert.

Arrrgh!!!!