God jul!

Det er lille julaften. En stor dag for meg og min kjære. Det er i dag 13 år siden vi forlovet oss. Og 14 år siden vi første gang laget vår egen lille før-julaften feiring. En feiring, som bare var vår, dagen før vi skulle være sammen med resten av slekten og overleve deres tradisjoner.

Det er en tradisjon vi har holdt på, vi to. Selv nå, når det er til oss slekten kommer på julaften. Det er en tradisjon som minner oss om at vi er kjærester. At vi er to.

Vel, vi er jo tre. Vår lille toåring er absolutt tilstede. Deilig tilstede. Julehøytiden blir så mye sterkere, så mye skjønnere med henne i livet vårt.

God jul, alle sammen. Ha en velsignet jul.

Flyttemelding

Amber har ikke flyttet for godt, bare skaffet seg et landsted. Du er velkommen til å besøker meg her, om du skulle ønske det:

http://www.thoughts.com/amber123/blog

Amber

Små og store fugler.

Sitter i min stue og betrakter småfuglene utenfor vinduet. Har hengt opp mat til dem, noe de tydelig setter pris på. En hel liten flokk med spurver, kjøttmeis og blåmeis gumler fuglefrø med stort begjær. En og annen due kommer innom, også. Og skjærer.

Skjærer må være verdens mest irriterende fugler. Bortsett fra måker, muligens. Men de er fascinerende, også.

Av de som hopper rundt utenfor vinduet mitt, er det en som har funnet ut hvordan den skal få tak i mat. Den gjør som småfuglene og klarer nå, etter mye trening, å balansere på den smale kanten på fuglemateren. Men ikke nok med det, den har tydeligvis studert småfuglene, når de gjør andre ting også. Som å sitte på den veldig smale kanten utenfor vinduet. Den forsøker, men får det ikke til. Den er rett og slett for stor. Men jeg må si jeg beundrer pågangsmotet.

Eller kanskje det er en total mangel på selvinnsikt? Vel, vel. Selvinnsikt er nå i grunnen oppskrytt.

FAST

Som jeg skrev sist, så har jeg lest en bok. En bok om å skrive raskt. Writing FAST av Jeff Bollow. Den har gitt meg et utrolig verktøy, så all skrivesperre er borte. Et veikart, om du vil, for historien jeg skriver.

Det er ikke bare det jeg lærer av boken, som imponerer meg. Det er måten boken er skrevet. Jeg gjenkjenner meg selv i det forfatteren skriver. Det er som om herr Bollow kjenner meg. Og han skriver på en måte, som gjør at du husker det som er viktig. Han er engasjert og det synes.

Tenk om alle lærebøker ble skrevet slik. Av egnasjerte forfattere, som forstår hvordan leserens hjerne og hjerte fungerer.

Vel, nå gjenstår det bare å skrive en historie som et eller annet forlag vil gi ut. Ja, og så må jeg få noen til å lese boken. Det er jo det som i bunn og grunn er årsaken til at jeg skrive. Jeg vil bli en publisert forfatter. Jeg ønsker å få mine historier lest.

Det kan kanskje virke som om jeg er full av selvtillitt og overbevist om at jeg har noe å fortelle, noe som rører leseren. Men slik er det ikke. Om jeg klarer å skrive aldri så raskt og effektivt, om det er aldri så fengende og nyskapende, så vil jeg nok alltid være redd for at det ikke er godt nok.

Dessverre. Skulle gjerne hatt den selvtillit, som jeg opplever at mange ungdommer har i dag. Kanskje ikke all den selvtillit endel har, litt selvinnsikt er også bra. Men noe mer av slaget, enn det jeg har.

Det er fremdeles håp om endring. Det er alltid håp om endring. Alltid.

Om å skrive raskt

Skrivesperren er borte. Jeg har lest den vekk. Jeg leser en bok om hvordan skrive raskt. Det er første gang jeg leser en bok som kunne vært skrevet til meg. Om meg.

Som mer eller mindre selvlært wannabe forfatter, så har jeg lært meg endel teknikker og mange unoter. Unoter, som jeg nå håper jeg kan kvitte meg med.

Jeg kommer nok til å skrive mer om den senere. Ville bare raskt skrive noen ord.

Generelt tyt.

Nei, jeg har ikke overlatt bloggen min til vær og vind og skjebnens luner. Jeg har bare vært travelt opptatt med å være syk. Skrekkelig syk. Nesten dødssyk. Med andre ord: Forkjølet.

Er det ikke rart hvordan en helt vanlig forkjølelse kan sette en fullstendig ut av spill?

Det har ikke blitt tid til annet enn å synes synd på meg selv og forsøke å holde et øye med 2-åringen.

Nå når jeg er tilbake blant de levende, er det mye å ta igjen. Bøker å lese. Bøker å skrive. Husarbeid. Turer i det fine været.

Ja, det er også en underlig ting: Det blir nesten alltid fint vær, når jeg er syk. Irriterende, men slik er det.

Nok syting for i dag. Nå venter strikketøyet.

Å skrive eller ikke skrive, det er...hva heter det nå?

Jeg har skrivesperre. Ja, jeg vet det. Det virker ikke slik, akkurat.

Det jeg mener, er at jeg har skrivesperre, når det gjelder historien jeg skriver på for tiden. Modige mennesker, som har våget seg inn på en utmerket side som heter Forfatterforum.com, har kunnet lese de to første kapitlene. Jeg har klart å skrive ti kapitler til, og så gikk jeg på en mental murvegg. Fra å skrive ca 1000 ord i dagen, er jeg nå nede i ca 8.

Jeg har laget historier for min egen fornøyelses skyld i så mange år, at jeg vet jeg finner en dør i denne murveggen til slutt. Men det er likevel frustrerende å sitte og stirre på en tekst og merke at ingenting skjer.

Før lyttet jeg mye til musikk, for å bli inspirert. The Alarm, klassisk musikk, U2, for å nevne noen få. (Har ikke engang fantasi til å komme på flere band eller genrer. Dette er verre enn jeg trodde).

For tiden går det mest i Lille Petter Edderkopp, Med krøllet hale og nesevis og lignende sanger. Ikke at jeg hører på slike sanger, når jeg sitter for meg selv og skriver. Det er bare at de surrer inne i hodet mitt. Jeg har til og med tatt meg i å synge barnesanger når jeg er helt alene. Og ikke fullt så helt alene, som i butikker, men uten å ha barnet med som alibi for sangvalget.

Ikke hjelper det med mangel på søvn, heller. Det er ikke den lille sin feil. Hun sover. Det er moren, som ikke klarer å få sove. Det går vel over, det og. Til slutt.

Det ville kanskje hjulpet noe, om jeg ikke virret rundt inne på nettet, men heller stirret litt mer på teksten min. Så det er det jeg skal gjøre nå.

Kapittel 13

Nelia og Linus…