Til minne om en liten kanin ved navn Sam

Hva forstår en liten kanin av døden? Når hennes beste venn i verden ikke er mer?

Vi fant vår kjære kanin Sam død ute i kaningården i dag morges. På forhånd viste han ingen tegn til at han var syk, men kaniner skjuler sine plager godt.

Til å bo i fangenskap, hadde Sam et godt kaninliv. Et trygt, tørt og godt hus. Masse mat. En stor løpegård hvor han kunne grave underjordiske ganger av hjertets lyst. Han ble far til fire små. Tre vokste opp og han bodde til det siste sammen med sin datter, Fluffy Honey Bunny. Han var overhode for en kaninflokk, som på det meste talte 8 kaniner. Han sloss med en katt og slapp fra opplevelsen uten store fysiske skader. Han var den fødte diplomat, men måtte av og til vise sin makt og myndighet på litt mindre diplomatisk vis. Om noen sloss, skilte han dem og lot dem forstå at han ikke tolererte slik oppførsel. Da Bliss, en av hunnene, ble forvist fra flokken, satt han sammen med henne ute i regnet og varmet henne.

I nesten to år har far og datter bodd sammen. De har vært et harmonisk par. De har opplevd katter, hunder, spurvehauk, rotter og rev. De har opplevd alle årstidene. De har slappet av i solen, hoppet rundt i snø. De har sittet tett sammen i vinden. De vasket hverandres ører og kinn. De voktet kaningården sammen og varslet om farer, så jeg kunne komme ut og jage bort det som truet deres hjem.

Så tilbake til mitt første spørsmål. Hva forstår kaniner av døden? Føler de redsel i møte med den? Føler de savn?

Fluffy søkte opp på kaninhustaket, da Sam var død og hun kom ikke ned før jeg kom ut til henne. Hun snuste på stedet hvor Sam hadde ligget. Nå sitter hun helt stille midt i kaningården. Ingen vet hva en liten kanin tenker, bortsett fra kaninen selv.

Fra tidligere dødsfall i kaningården har det virket som om de gjenlevende kaninene leter etter sin venn i en uke, før de slår seg til ro med at de nå er alene.

Men om Fluffy om en uke ikke husker Sam, så vil ikke vi glemme denne store personligheten i en liten kropp med sort pels og et og annet hvitt hår. Vår modige, snille Sam.

Ferdig!

Skjønt ferdig blir vel man aldri.
Men så ferdig som jeg på dette stadiet kan bli.
Jeg har skrevet ferdig boken om Nelia. Den første boken om Nelia.

Sukk, hører jeg fra min leser. Enda en som absolutt må spre sine fantastiske utbroderinger på altfor mange sider og aldri klarer å bli ferdig til å avslutte i tide.

Jeg lover å avslutte i tide. Bare ikke etter en bok. Jeg liker å lese lange historier og jeg liker å skrive lange historier. Det gir meg mer spillerom. Så får vi se om forlagene mener det samme. Hvis ikke, så finnes det utgivere som Lulu.

Det første nåløyet mitt er uansett mine to strenge lesere. Og i forhold til dem, så føler jeg meg som en kamel.

Å slippe leseren løs

Jeg er priviligert!

Jeg har to lesere. Og ikke bare det, jeg har to lesere som ber meg ha tro på meg selv og det jeg skriver.

Likevel er jeg et nervevrak hver gang jeg slipper dem løs på bøkene mine. Alle mine små destruktive djevler hopper med ett frem fra sine mørke kroker og peker på meg og ler sin hånlatter. De forteller hvor elendig det er, det jeg har skrevet. Hvor patetisk det er å ha en forfatterdrøm.

Høres det ut som om hvitkledde menn med et stort sommerfuglnett burde kommet og fanget meg inn? Det er ikke riktig så ille. Heldigvis.

Men tilbake til mine to lesere og de små djevlene. Denne gangen nekter jeg å lytte til djevlene. Jeg vil heller lytte til leserne. De er to mennesker jeg stoler på. De vil meg vel, men de vet også hva jeg vil: Skrive den perfekte historie. Og ikke bare en. Mange. Jeg vil underholde. Jeg vil glede. Jeg vil røre ved hjerterøtter og tårekanaler. Og få de små hårene bakerst i nakken til å reiser seg.

Alt dette vil jeg og jeg vet at leserne mine kan hjelpe meg med det. De kan fortelle meg hvor jeg har trådd feil, hvor jeg har tabbet meg og hvor jeg ikke helt når opp.

Jeg er heldig som har to lesere.

I hine hårde dage

Det var en gang en gymnaselev som så en film. Filmen het Henry V og inspirerte til å begynne å skrive en historie. 19 år senere skriver jeg fortsatt på samme historie. Innimellom andre historier. Det er den fortellingen jeg stadig vender tilbake til. Den jeg ønsker å gjøre perfekt. Den er som den store første forelskelsen. Riktignok hadde jeg skrevet historier før. Både lange og korte, men denne var noe spesielt. Og lang ble den. Så lang at jeg måtte dele den opp i 8 deler.

I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.

Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.

Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.

Ikke verst for en dyslektiker.

Amber

En liten hårete venn

Det ble Tibbitus. En nysgjerrig, nydelig, kjælen og hengiven liten kanin. Han kommer løpende hver gang vi viser oss og han kan sitte i timesvis på fanget og bare kose. Han er en perfekt liten kaninvenn.

En liten, hårete venn

26. juli, sånn omtrent, så 9 små kaniner dagens lys og en av dem skal bo hos oss. Vi har besøkt dem, kost med dem og forelsket oss, min lille datter og jeg.

Vel, 3-åringen synes det var mest spennende å få saft av "kaninbestemoren".

Men jeg er har fortapt mitt hjerte i noen små, deilige nøster. Så kommer valgets kvaler. Hvem skal jeg ta med meg hjem om noen uker? Den store, bustete? Den nysgjerrige? Den livlige? Den som graver? Eller den som sovnet i hånden min?

Hvorfor?

Vi har nådd hvorfor-alderen. Den startet i går, den 21. juli. Alle svar eller beskjeder til min lille datter på snart 3 år, besvares med: "Hvorfor?"

Mamma: "Ikke stikk blyanten inn i øret til hunden!"
Datter: "Hvorfor?"

Mamma: "Sitt stille når du tisser på potten."
Datter: "Hvorfor?"

Datter: "Kan jeg få se byggmester Bob-Bob?"
Mamma: "Ja."
Datter: "Hvorfor?"

I Middelhavet

Lyn over Middelhavet er et fantastisk skue.

Unge og talentfulle

Jan-Erik Fjell, en av de unge, talentfulle medlemmene på Forfatterforum har fått utgitt bok!
Den heter Pus- Kåt som faen! og er utgitt på Fritt forlag.

http://www.frittforlag.no/categories/14.html

Må innrømme at jeg er litt stolt av at en av "våre" har klart det. Det gir håp for andre, for han har bevist at det er mulig å oppnå det umulige. Jeg er veldig glad på hans vegne og ønsker ham all mulig suksess.

Har bestilt boken og skal lese den så snart den dumper ned i postkassen min.

En skål for JEHF!

Amber

Frustrert

Jeg er noe frustrert for tiden.

Vi forsøker å adoptere barn nr 2, men det er ikke enkelt. Vi søker fra Filippinene, men der har de stengt for nye søknader. Det er riktignok bare for en periode, men ingen vet hvor lang periode det er snakk om.

Skal vi vente eller gå over til et annet land? Uansett vil det bli laaaaang ventetid.

Hvorfor må det være så himla vanskelig?!?!?!?! Det finnes så altfor mange barn som trenger foreldre der ute i den store verden. Og vi ønsker å være familien til et av disse barna. Det er ikke selvoppofrelse, det er ren egoisme som driver oss. Vi ønsker oss et barn til. Men det er egoisme som kan føre til noe godt for et barn som ikke har noen familie.

Denne ventetiden er frustrerende. Valgene vi tvinges til å ta er frustrerende. Prosessen vi må gjennom er frustrerende. Å måtte blottlegge oss for offentlige ansatte for å finne ut om vi er gode omsorgspersoner, er frustrerende, for det er ikke den ting som ikke skal kartlegges.

Jeg forstår hvorfor vi som adopterer må sjekkes ekstra nøye, men det blir så voldsomt.

Jeg er så frustrert.

Arrrgh!!!!

Forvirret

Er det vår eller høst? Skal jeg tro værmeldingen, så er det høst. Skal jeg tro kalenderen, så er det vår.

Men jeg fortviler ikke. Ikke ennå, i hvert fall. Jeg liker regn og vind. Jeg liker mørke, dramatiske skyer.

Misforstå meg rett. Jeg liker pent vær, også. Elsker å kunne gå ut i T-skjorte og shorts, uten å bekymre meg over om jeg har på nok klær. Men det er noe med en skikkelig regnskur.

Nå nærmer det seg sommer (igjen i følge kalenderen). Og i ferien vil jeg gjerne ha pent og varmt vær, uansett hvor jeg måtte befinne meg.

Men først er det helg. Den virker så lang, på denne siden av helgen. Full av forhåpninger om hvile, kos, lek og lange, langsomme turer. Og vips, så var det mandag.

Refusert igjen

Begynner å bli en vane, dette.

Denne gangen ble det bare et standardavslag. En stakkars konsulent ved Aschehoug har vel lest de 5 første linjene og vendt tommelen ned.

Men om ikke annet, så fikk jeg svar i tide til å forsøke meg på Kolofons konkurranse. Mener å huske at fristen der er 31. mai.

Tror jeg skal få meg ny hobby: Samle på refusjonsbrev fra forlag. Hvor mange må jeg ha for at det kan kalles en samling?

Amber, som er altfor forkjølet til å synes annet enn synd på seg selv. Og da ikke bare på grunn av avslaget fra forlaget.

Ha en deilig 17. mai!

Ny opplevelse

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før: Jeg har lest mitt eget manuskript.

Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant. Selvsagt har jeg lest det jeg har skrevet før, men aldri uten en rød penn i min hånd og med et skrekkelig kritisk blikk.

Aldri før har jeg lest historien, som en historie, uten å notere, rette, stryke, tilføye og alt det andre som må til.

Det var en fornøyelig opplevelse. Ikke alt er like bra, det er tross alt bare et førsteutkast. Men noe er jeg rimelig tilfreds med.

Nå skal alt gjennomgås, styrkes og justeres. Nå skal gråstein bli til gull. Skulle bare ønske jeg kunne sitte og skrive hver dag, hele dagen. Kan noen fortelle sjefen min at jeg ikke har tid til å komme på jobb? Men han må fortsette å sette penger inn på kontoen min. Kan da ikke leve av luft, kjærlighet og bokskriving alene.

Forresten: Noen kan. Noen klarer det. Kanskje jeg kan bli noen.

Sukk hjerte, men brist ikke...

Boken min ble refusert i dag, men det var det peneste avslagsbrevet jeg noen sinne har fått.

Jeg ble oppfordret til ikke å gi opp å få boken utgitt og de vil gjerne vurdere mitt neste bokmanus.

Så i stedet for å synes forferdelig synd på meg selv og gråte meg i søvn i kveld, så synes jeg bare litt synd på meg selv, men har fortsatt håp om å se mine historier publisert.

Jeg skal sende boken til et nytt forlag, men vet ikke helt hvilket ennå. Og så skal jeg angripe boken om Nelia.

TIL ANGREP!!!!

PS. Vil gjerne ha litt trøst, et avslag er tross alt et avslag og jeg synes litt synd på meg selv. Snufs.

Flinke meg!

Jeg har klart å skrive ferdig boken om Nelia. 251 sider, 121 000 ord.

Og siden jeg er tro mot den gode herr Bollow, hvis bok jeg har valgt å følge slavisk under skriveprosessen, så skal jeg nå feire min triumf. Så skal jeg få det hele på avstand, lese det som tross alt bare er et førsteutkast og så lese det igjen for å gjøre justeringer, flytte, slette, endre og være så objektiv jeg bare kan.

Mens jeg venter på å få historien på avstand, skal jeg kaste meg over en historie jeg skrev for lenge siden. Det vil si, jeg begynte på den for veldig lenge siden. Den gang jeg var 18 år, vakker, naiv og uskyldig. Nå er jeg noe eldre, moden og ikke fullt så naiv og uskyldig. Jeg skrev på historien i veldig mange år og det ble veldig mange sider. Så langt 1515 sider, og den er ennå ikke ferdig.

Noen synes kanskje det høres håpløst ut å kaste bort tid på en så lang historie, men det bryr jeg meg ikke om. Ædda bædda.

Jeg har ikke helt kommet igang ennå. Jeg er litt rastløs og klarer ikke å samle tankene. Burde gått meg en lang tur, men været frister ikke direkte til turgåing. Så i stedet har jeg regnet ut hvor mange ord jeg har skrevet de siste 18 årene. Ord som er noenlunde leseverdige og satt inn i en større sammenheng. Det er blitt noen, selv om snittet pr år ikke er så imponerende.

Takk og pris for ordtellingsfunksjonen i Word!

Kryss fingrer, tær, ører, øyne og tenner.

Så var den sendt avgårde. Manuskriptet som har ligget på min PC i 2-3 år. Jeg gikk gjennom den for noen uker siden og fjernet ca 4000 komma. Og nå tror jeg den er klar for forlagets skarpe blikk og enda skarpere tunge.

Den fikk lufte seg en gang i en konkurranse, men ble bryskt sendt hjem igjen, uten kommentar. Slik er det med konkurranser. Da er Idol og dets like bedre. Der får du i hvertfall vite hva de mener om talentet ditt.

Jeg er litt ekstra stolt av akkurat denne historien, for jeg skrev den på bare 5 måneder. Og for de som vet hvor sakte jeg skrev tidligere, dette er en stoooooooor forbedring. En enorm forbedring.

Det er også den første historien hvor jeg stort sett visste hvor det ville ende, før jeg hadde skrevet et eneste ord. Jeg var systematisk og effektiv. Og min ene leser, for jeg har fått en leser som helt frivillig ville lese historien, hun likte den. Sa hun. Selv om jeg ikke truet med å strupe potteplantene eller stjele en sokk av alle sokkeparene hennes hver gang hun vasker dem. Paranoid? Jeg? På ingen måte.

Nå er det gjort. Porto er betalt, adresse skrevet på konvolutten og sendt ut i verden helt på egenhånd. Om 4 - 8 uker får jeg dommen.

Jeg liker ventetiden. Den gir meg mulighet til å drømme om utgivelse, om en helt ekte bok med mitt navn på og en historie jeg har diktet inni. Ah. Drømmer. Deilige drømmer.

Men nå er det tilbake til historien om Nelia. Er.... ehem... ikke helt ferdig ennå, selv om det var målet, på en måte.... Er nesten ferdig.... bare noen sider igjen.... ca 50, eller så....

Ps. Jeg tror jeg har klart å åpne opp, slik at det er mulig å kommentere innleggene uten å ha egen blogg først.

Ha en fortreffelig dag, hver eneste dag.

Amber

Sta eller dum?

I ensomme stunder hender det at jeg lurer på akkurat det. Er jeg sta eller dum? Hvor mange ganger har jeg fått et manuskript i retur før jeg lærer? Hvor mange ganger må jeg få manuskript i retur før jeg tar et hint og gir opp? Vil jeg ta et hint når samtlige forlag i Norge har sagt nei til meg? Vil jeg da ta et hint?

Antakelig ikke.

Ønsker jeg å ta et hint?

Egentlig ikke.

Så jeg fortsetter å sløse bort penger på blekk, papir og porto. Det kunne vært verre ting jeg brukte penger på. Jeg kunne hatt dyrere hobbier. Golf. Seiling. Samle på dyre porselensfigurer.

Tiden jeg bruker er ikke sløsing, for jeg liker å skrive. Nei, jeg elsker å skrive. En fra Damm mente jeg kunne fortelle skrøner. Jeg velger å tolke det som noe positivt. Det er vel kanskje det mest positive jeg har fått fra den kanten.

Og nå forsøker jeg meg igjen. Jeg har jo funnet ut at det ikke nytter å være overtroisk og ikke fortelle til noen hva jeg driver med. Som et ledd i min nyoppdagede viten skal jeg nå fortelle min leser følgende: Jeg har ikke lært av tidligere erfaringer og avslag. Jeg skal sende et manuskript til et nytt forlag. Et som ikke har refusert meg før. Denne gangen er det Juritzen som skal få den glede å ergre seg over alle mine feilplasserte komma. Er de ikke heldige, vel?

Skulle det mangle noen komma her: ,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,, Spre dere!

Overtro og skrivekurs

Jeg kom ikke med. Søren og.

For en stund siden skrev jeg at jeg er overtroisk. Det viste seg at å ikke fortelle noe, det hjalp ikke, det heller. Jeg forsøkte å komme med på et skrivekurs hos Gyldendal, men de ville ikke ha meg med. Hadde de nå bare kunne fortelle meg om det ikke var nok plasser, om det ikke er håp om forbedring hos meg og de derfor ikke vil kaste bort en plass på meg eller om jeg ikke trenger forbedring.

Akk, ja.

Kanskje jeg forteller det til alle neste gang jeg forsøker meg på et forlag. Slutter å holde noe for meg selv. Så kan jeg kanskje få litt trøst, om jeg skulle bli refusert igjen... og igjen.... og igjen...

Sukk.
Amber

Min favorittlyd

Det er snø ute og snøen gjør verden så vidunderlig stille. Jeg elsker denne stillheten. Jeg elsker stillhet, for det er så mange lyder ellers i hverdagen. Krevende og bråkete lyder. Påtrengende lyder. Stressende lyder.

Det finnes lyder som jeg elsker, også. Fuglekvitter. Min datters latter, hennes røst når hun synger eller prater. Lydene hun lager når hun sover. Tilfredse sukk fra hundene mine. Vakker musikk. Vinden i trærne. Regn på vinduet, når jeg vet at jeg kan holde meg inne.

Men de lydene jeg elsker aller høyest er lydene av min elskede og vår datter, når de like før leggetid prater fortrolig sammen. Da vet jeg at det i hvert fall er noe i verden som er absolutt perfekt.

Godt nytt år!

Jeg har vært travelt opptatt siden sist. Først var det jul og alt som hører med der. For meg betyr det å benytte romjulen til å skrive, skrive og atter skrive, i tillegg til å kose meg med familien min, selvsagt.

Etter nyttår begynte den lille i barnehagen og mor var med. Det var ufattelig skummelt… for mor. Barnet tok det forbausende pent og rapporterer nå hjem om at det er gøy i barnehagen og hva hun har spist.

Så kom influensaen. Det tok to uker, men nå er jeg blant de levende igjen. Og her sitter jeg. Det er sent og jeg burde enten sove eller skrive, men ble fristet til å legge ut noen ord først. Så skal jeg skrive.

Jeg har det litt travelt med skrivingen nå, for jeg har et håp og et ønske. Men mer om det senere. Er nok litt overtroisk der, så jeg forteller ikke mer ennå. ;-)