Sta eller dum?

I ensomme stunder hender det at jeg lurer på akkurat det. Er jeg sta eller dum? Hvor mange ganger har jeg fått et manuskript i retur før jeg lærer? Hvor mange ganger må jeg få manuskript i retur før jeg tar et hint og gir opp? Vil jeg ta et hint når samtlige forlag i Norge har sagt nei til meg? Vil jeg da ta et hint?

Antakelig ikke.

Ønsker jeg å ta et hint?

Egentlig ikke.

Så jeg fortsetter å sløse bort penger på blekk, papir og porto. Det kunne vært verre ting jeg brukte penger på. Jeg kunne hatt dyrere hobbier. Golf. Seiling. Samle på dyre porselensfigurer.

Tiden jeg bruker er ikke sløsing, for jeg liker å skrive. Nei, jeg elsker å skrive. En fra Damm mente jeg kunne fortelle skrøner. Jeg velger å tolke det som noe positivt. Det er vel kanskje det mest positive jeg har fått fra den kanten.

Og nå forsøker jeg meg igjen. Jeg har jo funnet ut at det ikke nytter å være overtroisk og ikke fortelle til noen hva jeg driver med. Som et ledd i min nyoppdagede viten skal jeg nå fortelle min leser følgende: Jeg har ikke lært av tidligere erfaringer og avslag. Jeg skal sende et manuskript til et nytt forlag. Et som ikke har refusert meg før. Denne gangen er det Juritzen som skal få den glede å ergre seg over alle mine feilplasserte komma. Er de ikke heldige, vel?

Skulle det mangle noen komma her: ,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,, Spre dere!