Sommeren 2011

Dette har vært en merkelig sommer.

Ustadig vær, interessante møter med forfattere og forlagsfolk både på Lillehammer og i Oslo, en fantastisk tur til York med en god venninne, småkrangling med en bokanmelder, og så de grufulle handlingene den 22.juli. Og midt oppi dette skal jeg skrive bok.

Det hørtes veldig egosentrisk ut. Det får heller stå sin prøve, for sannheten er jo at jeg må skrive. Jeg har en avtale med forlaget om å levere manuskriptet den 15. september, men selv uten denne avtalen ville jeg ikke klart å la være å skrive. Jeg bare MÅ!

I disse dager går det i Nelias sorg. 3. boken om Nelia. Jeg har vært så heldig at jeg har fått permisjon noen dager fra jobb i september, så jeg kan gå gjennom hele manus uten avbrudd av annet slag enn å sove og spise, kosetid med datter og å lufte en hund eller to. En slik gjennomgang er helt nødvendig. Med over 250 A4 sider (og slutten er fremdeles ikke skrevet), har jeg et håp om å finne noen gjentakelser som kan korte ned manus noe. Det er i slike redigeringsstunder jeg forstår sjarmen med å skrive korte bøker. Ikke at jeg ville klare det selv. Til det er jeg for taletrengt.

PS. www.forfatterforum.com er oppe og går igjen! Hurra!

Neila

Nelia har fått sin egen Facebookside: Nelia Lord
Du er hjertelig velkommen, om du tør. ...

Barn og forfattere

I går kom jeg hjem med tog (elsker å kjøre tog), etter å ha tilbrakt litt mer enn en hel uke på en vidunderlig hytte på Ål. Min kjære kjørte meg opp, overnattet en natt, og overlot meg så til skjebnene, mørkredselen og Nelias natt.

Jeg får vel innrømme det: Jeg er mørkredd. Jeg hører lyder og ser skygger, og alt er bevis på at det er noe skummelt der ute. Eller inne. Det er verst når det er inne.

Målet mitt for denne selvtorturen var som følger:

- skrive ferdig Nelias natt.
- utfordre meg selv og min redsel.

Jeg klarte å skrive første utkast ferdig. Og jeg klarte å overleve alene med meg selv og min overaktive fantasi. Er mektig stolt over meg selv. At jeg overlevde, og faktisk ikke var så redd at jeg måtte gjemme meg under dynen, eller trekke for alle gardiner i hele hytten og ha lyset på hele tiden, betyr ikke at jeg nå er kvitt mørkredselen:

For barn og forfattere vet at det finnes monstre i de mørke krokene.

Leseglede

Nå begynner anmeldelsene av Nelias gåte å tikke inn, og det er spennende det. Nå tenker jeg ikke på anmeldelser fra kritikere som har det som jobb eller bigeskjeft å finne alt som er feil i en bok, men anmeldelser fra ekte lesere:

Fra Aleksander på 10, som foreldrene fant i trappen klokken 6 en morgen, med nesen i boken.

Fra Elin på 16, som holdt på å komme for sent til en avtale.

Fra Marianne på 41, som kjeftet på meg fordi det er altfor lenge til neste bok. Flere måneder, faktisk.

Fra Grethe på ... vel, hun er en uforskammet ung bestemor, som holdt på å glemme å gå av bussen da hun leste Nelias gåte.

Dette er de viktigste anmelderne. Det er for disse jeg skriver: For alle som leser for gleden det gir å lese.

Mener de at boken er perfekt? Nei, selvsagt ikke. Det er mye i alle bøker som kan diskuteres, mye som kunne, burde vært annerledes. Alle har en mening om hva som burde vært endret, og jeg kan til og med av og til være enig. Men de fant glede i å lese boken, og det er det viktigste: Leseglede.

Så må vi videre.

Ok, sånn ligger det an:

Målet for første utkast av Nelias natt er 210 sider og ca 100 000 ord. Så langt har jeg 169 sider med noen lunde fornuftige valg av ord, og 23 sider med kaos.

Frist: november.

Hvor kan jeg levere inn søknad om å få innvilget flere timer i døgnet?

Jeg vet at jeg ikke drømmer.
Jeg tror i hvert fall at jeg vet at jeg ikke drømmer.
Jeg har boken min foran meg. Jeg kan se den, ta på den, lukte den.
MIN bok. MIN BOK!

Nelias gåte.

Det er slettes ikke verst, om jeg må si det selv.

Om å sove på hotell og spise jordbær

I natt har jeg sittet på Gardemoen flyplass og skrevet på Nelias natt. Jeg dro ikke helt dit bare for å skrive. Jeg benyttet meg av ventetiden. Har ikke før forstått hvordan enkelte forfattere klarer å sitte og skrive på et offentlig sted med travle mennesker som virrer rundt. Men nå er jeg opplyst. Med et stort glass iskaffe, ved et kafebord, på en stripete sofa forsvant jeg inn i Nelias verden som om ingenting annet skulle eksistere.

To netter har jeg tilbrakt på hotell i Oslo. To vidunderlige netter helt alene. For en småbarnsmor, kone og matmor til to leonbergere som synes det er helt naturlig å sove med flokken, i sjefens seng, så var to netter helt alene himmelsk!

Nå er det ikke ofte jeg finner en unnskyldning til slik nytelse, men anledningen bød seg da jeg fikk invitasjon til Aschehougs store hagefest.

Sammen med 1455 andre virret jeg rundt i den store, vakre hagen. Vi snakket med folk vi kjente (i mitt tilfelle var ikke det så mange), og folk vi ble kjent med. Vi fikk god mat og god drikke. Jordbær og plommer, gulrøtter og epler, kjøttboller og ost og mye annet godt. Vepsen var innpåsliten. Koht var fargerik i orange, andre var fargerik uten skrikende farger og paljetter.
Solen tittet frem til slutt, og Oterholm fikk sin velfortjente pris.

For en som ikke er vant til å se kjendiser andre steder enn på TV og i Se og Hør hos tannlegen, så ble det hele en underlig affære. Å snakke med forfatteren av Svein og Rotta, som om hun skulle være et helt alminnelig menneske var berikende. Å dele taxi med forfatteren av Pittbull Terje var underholdende og lærerikt. Å tilbringe tid sammen med forfatteren av Redd og Timothy mister seg sjølv var utrolig trivelig. Jeg fikk boken til Martin Nygaard, av Martin Nygaard, signert av forfatteren sjøl. Jeg har pratet med flere enn jeg ville klart å telle (unten å ta av meg sko og sokker). Jeg fikk også anledning til å bli bedre kjent med min kjære redaktør, Mari.

Og nesten det beste av alt var han fra forlaget som sa at jeg faktisk hadde klart meg ganske bra på pressekonferansen forrige uke. Han mente det, det var ikke noe han sa bare for å være snill.

Men det aller beste var nyheten om ... vel, det får jeg spare til en annen anledning.