Om å sove på hotell og spise jordbær

I natt har jeg sittet på Gardemoen flyplass og skrevet på Nelias natt. Jeg dro ikke helt dit bare for å skrive. Jeg benyttet meg av ventetiden. Har ikke før forstått hvordan enkelte forfattere klarer å sitte og skrive på et offentlig sted med travle mennesker som virrer rundt. Men nå er jeg opplyst. Med et stort glass iskaffe, ved et kafebord, på en stripete sofa forsvant jeg inn i Nelias verden som om ingenting annet skulle eksistere.

To netter har jeg tilbrakt på hotell i Oslo. To vidunderlige netter helt alene. For en småbarnsmor, kone og matmor til to leonbergere som synes det er helt naturlig å sove med flokken, i sjefens seng, så var to netter helt alene himmelsk!

Nå er det ikke ofte jeg finner en unnskyldning til slik nytelse, men anledningen bød seg da jeg fikk invitasjon til Aschehougs store hagefest.

Sammen med 1455 andre virret jeg rundt i den store, vakre hagen. Vi snakket med folk vi kjente (i mitt tilfelle var ikke det så mange), og folk vi ble kjent med. Vi fikk god mat og god drikke. Jordbær og plommer, gulrøtter og epler, kjøttboller og ost og mye annet godt. Vepsen var innpåsliten. Koht var fargerik i orange, andre var fargerik uten skrikende farger og paljetter.
Solen tittet frem til slutt, og Oterholm fikk sin velfortjente pris.

For en som ikke er vant til å se kjendiser andre steder enn på TV og i Se og Hør hos tannlegen, så ble det hele en underlig affære. Å snakke med forfatteren av Svein og Rotta, som om hun skulle være et helt alminnelig menneske var berikende. Å dele taxi med forfatteren av Pittbull Terje var underholdende og lærerikt. Å tilbringe tid sammen med forfatteren av Redd og Timothy mister seg sjølv var utrolig trivelig. Jeg fikk boken til Martin Nygaard, av Martin Nygaard, signert av forfatteren sjøl. Jeg har pratet med flere enn jeg ville klart å telle (unten å ta av meg sko og sokker). Jeg fikk også anledning til å bli bedre kjent med min kjære redaktør, Mari.

Og nesten det beste av alt var han fra forlaget som sa at jeg faktisk hadde klart meg ganske bra på pressekonferansen forrige uke. Han mente det, det var ikke noe han sa bare for å være snill.

Men det aller beste var nyheten om ... vel, det får jeg spare til en annen anledning.

Nesten der

Det har vært en travel vår og sommer, men nå er jeg nesten i havn. Siste korrekturlesing er unnagjort. Manus skal sendes tilbake til forlaget i morgen. De skal se på rettingene mine, så bærer det av sted til trykkeriet. I september en gang skal boken være å finne i salg: Nelias gåte.

Men før det er det en liten tur til Oslo for å vise meg frem som debutant, så en liten tur til til samme by, for å delta på den store hagefesten.

Jeg både gleder og gruer meg til "barnet" mitt er ferdig. Det er å få oppfylt min store drøm. Det gir meg mulighet til å konsentrere meg om Nelias natt, som er neste bok, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.

Det er det positive.

Det negative er at jeg har fått oppfylt min store drøm, og det krever mye av meg å bli i drømmen, der jeg ønsker å være. Jeg må konsentrere meg om Nelias natt, og det er ikke mer jeg kan gjøre for å gjøre Nelias gåte bedre.

Forstår problemet? Skal være den første til å innrømme at jeg kunne hatt det mye verre! Jeg klager ikke. Jeg har ikke lov til å klage.

Denne medvinden når det gjelder å få oppfylt drømmer har gitt bivirkninger: Jeg har kjøpt meg et digitalt piano og forsøker å oppfylle en nesten 30 år gammel drøm om å lære å spille dette vidunderlige instrumentet. Og jeg har kjøpt meg alt sax for å gjenoppta en gammel hobby.

Men en sørgelig ting har hendt. Vi har valgt å avslutte adopsjonsforsøket. Vår vidunderlige Lilly forblir enebarn. Det er tungt å akseptere valget, men det er et riktig valg. Vi har allerede skiftet land en gang, og stod nå foran enda et skifte. Livet blir satt på hold i en adopsjonssak. Og vi har hatt livet på hold i mange år etterhvert. Nå må vi videre i livet. Nå er det oss som er her, vi skal ta hensyn til.

Selv om dette er tungt, er livet godt og mulighetene mange. Nå konsentrerer jeg meg om Nelias gåte og håper den får et godt og langt liv ute hos leserne.

Hoby-ho!

Kan det være sant?!?!?!

Fikk jeg virkelig en telefon fra Aschehoug?
Sa de virkelig at de vil utgi boken min om Nelia?
Burde jeg ikke løpe skrikende rundt?
Det har tross alt vært en lang reise til dette målet.
Men jeg løper ikke skrikende rundt.
Jeg sitter helt stille.
Litt sjokkskadet, muligens.
I hodet mitt er det stille.
Jeg nyter stillheten og venter på hva som nå skal skje.

Til minne om en liten kanin ved navn Sam

Hva forstår en liten kanin av døden? Når hennes beste venn i verden ikke er mer?

Vi fant vår kjære kanin Sam død ute i kaningården i dag morges. På forhånd viste han ingen tegn til at han var syk, men kaniner skjuler sine plager godt.

Til å bo i fangenskap, hadde Sam et godt kaninliv. Et trygt, tørt og godt hus. Masse mat. En stor løpegård hvor han kunne grave underjordiske ganger av hjertets lyst. Han ble far til fire små. Tre vokste opp og han bodde til det siste sammen med sin datter, Fluffy Honey Bunny. Han var overhode for en kaninflokk, som på det meste talte 8 kaniner. Han sloss med en katt og slapp fra opplevelsen uten store fysiske skader. Han var den fødte diplomat, men måtte av og til vise sin makt og myndighet på litt mindre diplomatisk vis. Om noen sloss, skilte han dem og lot dem forstå at han ikke tolererte slik oppførsel. Da Bliss, en av hunnene, ble forvist fra flokken, satt han sammen med henne ute i regnet og varmet henne.

I nesten to år har far og datter bodd sammen. De har vært et harmonisk par. De har opplevd katter, hunder, spurvehauk, rotter og rev. De har opplevd alle årstidene. De har slappet av i solen, hoppet rundt i snø. De har sittet tett sammen i vinden. De vasket hverandres ører og kinn. De voktet kaningården sammen og varslet om farer, så jeg kunne komme ut og jage bort det som truet deres hjem.

Så tilbake til mitt første spørsmål. Hva forstår kaniner av døden? Føler de redsel i møte med den? Føler de savn?

Fluffy søkte opp på kaninhustaket, da Sam var død og hun kom ikke ned før jeg kom ut til henne. Hun snuste på stedet hvor Sam hadde ligget. Nå sitter hun helt stille midt i kaningården. Ingen vet hva en liten kanin tenker, bortsett fra kaninen selv.

Fra tidligere dødsfall i kaningården har det virket som om de gjenlevende kaninene leter etter sin venn i en uke, før de slår seg til ro med at de nå er alene.

Men om Fluffy om en uke ikke husker Sam, så vil ikke vi glemme denne store personligheten i en liten kropp med sort pels og et og annet hvitt hår. Vår modige, snille Sam.

Ferdig!

Skjønt ferdig blir vel man aldri.
Men så ferdig som jeg på dette stadiet kan bli.
Jeg har skrevet ferdig boken om Nelia. Den første boken om Nelia.

Sukk, hører jeg fra min leser. Enda en som absolutt må spre sine fantastiske utbroderinger på altfor mange sider og aldri klarer å bli ferdig til å avslutte i tide.

Jeg lover å avslutte i tide. Bare ikke etter en bok. Jeg liker å lese lange historier og jeg liker å skrive lange historier. Det gir meg mer spillerom. Så får vi se om forlagene mener det samme. Hvis ikke, så finnes det utgivere som Lulu.

Det første nåløyet mitt er uansett mine to strenge lesere. Og i forhold til dem, så føler jeg meg som en kamel.

Å slippe leseren løs

Jeg er priviligert!

Jeg har to lesere. Og ikke bare det, jeg har to lesere som ber meg ha tro på meg selv og det jeg skriver.

Likevel er jeg et nervevrak hver gang jeg slipper dem løs på bøkene mine. Alle mine små destruktive djevler hopper med ett frem fra sine mørke kroker og peker på meg og ler sin hånlatter. De forteller hvor elendig det er, det jeg har skrevet. Hvor patetisk det er å ha en forfatterdrøm.

Høres det ut som om hvitkledde menn med et stort sommerfuglnett burde kommet og fanget meg inn? Det er ikke riktig så ille. Heldigvis.

Men tilbake til mine to lesere og de små djevlene. Denne gangen nekter jeg å lytte til djevlene. Jeg vil heller lytte til leserne. De er to mennesker jeg stoler på. De vil meg vel, men de vet også hva jeg vil: Skrive den perfekte historie. Og ikke bare en. Mange. Jeg vil underholde. Jeg vil glede. Jeg vil røre ved hjerterøtter og tårekanaler. Og få de små hårene bakerst i nakken til å reiser seg.

Alt dette vil jeg og jeg vet at leserne mine kan hjelpe meg med det. De kan fortelle meg hvor jeg har trådd feil, hvor jeg har tabbet meg og hvor jeg ikke helt når opp.

Jeg er heldig som har to lesere.

I hine hårde dage

Det var en gang en gymnaselev som så en film. Filmen het Henry V og inspirerte til å begynne å skrive en historie. 19 år senere skriver jeg fortsatt på samme historie. Innimellom andre historier. Det er den fortellingen jeg stadig vender tilbake til. Den jeg ønsker å gjøre perfekt. Den er som den store første forelskelsen. Riktignok hadde jeg skrevet historier før. Både lange og korte, men denne var noe spesielt. Og lang ble den. Så lang at jeg måtte dele den opp i 8 deler.

I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.

Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.

Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.

Ikke verst for en dyslektiker.

Amber