Sta eller dum?

I ensomme stunder hender det at jeg lurer på akkurat det. Er jeg sta eller dum? Hvor mange ganger har jeg fått et manuskript i retur før jeg lærer? Hvor mange ganger må jeg få manuskript i retur før jeg tar et hint og gir opp? Vil jeg ta et hint når samtlige forlag i Norge har sagt nei til meg? Vil jeg da ta et hint?

Antakelig ikke.

Ønsker jeg å ta et hint?

Egentlig ikke.

Så jeg fortsetter å sløse bort penger på blekk, papir og porto. Det kunne vært verre ting jeg brukte penger på. Jeg kunne hatt dyrere hobbier. Golf. Seiling. Samle på dyre porselensfigurer.

Tiden jeg bruker er ikke sløsing, for jeg liker å skrive. Nei, jeg elsker å skrive. En fra Damm mente jeg kunne fortelle skrøner. Jeg velger å tolke det som noe positivt. Det er vel kanskje det mest positive jeg har fått fra den kanten.

Og nå forsøker jeg meg igjen. Jeg har jo funnet ut at det ikke nytter å være overtroisk og ikke fortelle til noen hva jeg driver med. Som et ledd i min nyoppdagede viten skal jeg nå fortelle min leser følgende: Jeg har ikke lært av tidligere erfaringer og avslag. Jeg skal sende et manuskript til et nytt forlag. Et som ikke har refusert meg før. Denne gangen er det Juritzen som skal få den glede å ergre seg over alle mine feilplasserte komma. Er de ikke heldige, vel?

Skulle det mangle noen komma her: ,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,,, Spre dere!

Overtro og skrivekurs

Jeg kom ikke med. Søren og.

For en stund siden skrev jeg at jeg er overtroisk. Det viste seg at å ikke fortelle noe, det hjalp ikke, det heller. Jeg forsøkte å komme med på et skrivekurs hos Gyldendal, men de ville ikke ha meg med. Hadde de nå bare kunne fortelle meg om det ikke var nok plasser, om det ikke er håp om forbedring hos meg og de derfor ikke vil kaste bort en plass på meg eller om jeg ikke trenger forbedring.

Akk, ja.

Kanskje jeg forteller det til alle neste gang jeg forsøker meg på et forlag. Slutter å holde noe for meg selv. Så kan jeg kanskje få litt trøst, om jeg skulle bli refusert igjen... og igjen.... og igjen...

Sukk.
Amber

Min favorittlyd

Det er snø ute og snøen gjør verden så vidunderlig stille. Jeg elsker denne stillheten. Jeg elsker stillhet, for det er så mange lyder ellers i hverdagen. Krevende og bråkete lyder. Påtrengende lyder. Stressende lyder.

Det finnes lyder som jeg elsker, også. Fuglekvitter. Min datters latter, hennes røst når hun synger eller prater. Lydene hun lager når hun sover. Tilfredse sukk fra hundene mine. Vakker musikk. Vinden i trærne. Regn på vinduet, når jeg vet at jeg kan holde meg inne.

Men de lydene jeg elsker aller høyest er lydene av min elskede og vår datter, når de like før leggetid prater fortrolig sammen. Da vet jeg at det i hvert fall er noe i verden som er absolutt perfekt.

Godt nytt år!

Jeg har vært travelt opptatt siden sist. Først var det jul og alt som hører med der. For meg betyr det å benytte romjulen til å skrive, skrive og atter skrive, i tillegg til å kose meg med familien min, selvsagt.

Etter nyttår begynte den lille i barnehagen og mor var med. Det var ufattelig skummelt… for mor. Barnet tok det forbausende pent og rapporterer nå hjem om at det er gøy i barnehagen og hva hun har spist.

Så kom influensaen. Det tok to uker, men nå er jeg blant de levende igjen. Og her sitter jeg. Det er sent og jeg burde enten sove eller skrive, men ble fristet til å legge ut noen ord først. Så skal jeg skrive.

Jeg har det litt travelt med skrivingen nå, for jeg har et håp og et ønske. Men mer om det senere. Er nok litt overtroisk der, så jeg forteller ikke mer ennå. ;-)

God jul!

Det er lille julaften. En stor dag for meg og min kjære. Det er i dag 13 år siden vi forlovet oss. Og 14 år siden vi første gang laget vår egen lille før-julaften feiring. En feiring, som bare var vår, dagen før vi skulle være sammen med resten av slekten og overleve deres tradisjoner.

Det er en tradisjon vi har holdt på, vi to. Selv nå, når det er til oss slekten kommer på julaften. Det er en tradisjon som minner oss om at vi er kjærester. At vi er to.

Vel, vi er jo tre. Vår lille toåring er absolutt tilstede. Deilig tilstede. Julehøytiden blir så mye sterkere, så mye skjønnere med henne i livet vårt.

God jul, alle sammen. Ha en velsignet jul.

Flyttemelding

Amber har ikke flyttet for godt, bare skaffet seg et landsted. Du er velkommen til å besøker meg her, om du skulle ønske det:

http://www.thoughts.com/amber123/blog

Amber

Små og store fugler.

Sitter i min stue og betrakter småfuglene utenfor vinduet. Har hengt opp mat til dem, noe de tydelig setter pris på. En hel liten flokk med spurver, kjøttmeis og blåmeis gumler fuglefrø med stort begjær. En og annen due kommer innom, også. Og skjærer.

Skjærer må være verdens mest irriterende fugler. Bortsett fra måker, muligens. Men de er fascinerende, også.

Av de som hopper rundt utenfor vinduet mitt, er det en som har funnet ut hvordan den skal få tak i mat. Den gjør som småfuglene og klarer nå, etter mye trening, å balansere på den smale kanten på fuglemateren. Men ikke nok med det, den har tydeligvis studert småfuglene, når de gjør andre ting også. Som å sitte på den veldig smale kanten utenfor vinduet. Den forsøker, men får det ikke til. Den er rett og slett for stor. Men jeg må si jeg beundrer pågangsmotet.

Eller kanskje det er en total mangel på selvinnsikt? Vel, vel. Selvinnsikt er nå i grunnen oppskrytt.