Godt nytt år!

Jeg har vært travelt opptatt siden sist. Først var det jul og alt som hører med der. For meg betyr det å benytte romjulen til å skrive, skrive og atter skrive, i tillegg til å kose meg med familien min, selvsagt.

Etter nyttår begynte den lille i barnehagen og mor var med. Det var ufattelig skummelt… for mor. Barnet tok det forbausende pent og rapporterer nå hjem om at det er gøy i barnehagen og hva hun har spist.

Så kom influensaen. Det tok to uker, men nå er jeg blant de levende igjen. Og her sitter jeg. Det er sent og jeg burde enten sove eller skrive, men ble fristet til å legge ut noen ord først. Så skal jeg skrive.

Jeg har det litt travelt med skrivingen nå, for jeg har et håp og et ønske. Men mer om det senere. Er nok litt overtroisk der, så jeg forteller ikke mer ennå. ;-)

God jul!

Det er lille julaften. En stor dag for meg og min kjære. Det er i dag 13 år siden vi forlovet oss. Og 14 år siden vi første gang laget vår egen lille før-julaften feiring. En feiring, som bare var vår, dagen før vi skulle være sammen med resten av slekten og overleve deres tradisjoner.

Det er en tradisjon vi har holdt på, vi to. Selv nå, når det er til oss slekten kommer på julaften. Det er en tradisjon som minner oss om at vi er kjærester. At vi er to.

Vel, vi er jo tre. Vår lille toåring er absolutt tilstede. Deilig tilstede. Julehøytiden blir så mye sterkere, så mye skjønnere med henne i livet vårt.

God jul, alle sammen. Ha en velsignet jul.

Flyttemelding

Amber har ikke flyttet for godt, bare skaffet seg et landsted. Du er velkommen til å besøker meg her, om du skulle ønske det:

http://www.thoughts.com/amber123/blog

Amber

Små og store fugler.

Sitter i min stue og betrakter småfuglene utenfor vinduet. Har hengt opp mat til dem, noe de tydelig setter pris på. En hel liten flokk med spurver, kjøttmeis og blåmeis gumler fuglefrø med stort begjær. En og annen due kommer innom, også. Og skjærer.

Skjærer må være verdens mest irriterende fugler. Bortsett fra måker, muligens. Men de er fascinerende, også.

Av de som hopper rundt utenfor vinduet mitt, er det en som har funnet ut hvordan den skal få tak i mat. Den gjør som småfuglene og klarer nå, etter mye trening, å balansere på den smale kanten på fuglemateren. Men ikke nok med det, den har tydeligvis studert småfuglene, når de gjør andre ting også. Som å sitte på den veldig smale kanten utenfor vinduet. Den forsøker, men får det ikke til. Den er rett og slett for stor. Men jeg må si jeg beundrer pågangsmotet.

Eller kanskje det er en total mangel på selvinnsikt? Vel, vel. Selvinnsikt er nå i grunnen oppskrytt.

FAST

Som jeg skrev sist, så har jeg lest en bok. En bok om å skrive raskt. Writing FAST av Jeff Bollow. Den har gitt meg et utrolig verktøy, så all skrivesperre er borte. Et veikart, om du vil, for historien jeg skriver.

Det er ikke bare det jeg lærer av boken, som imponerer meg. Det er måten boken er skrevet. Jeg gjenkjenner meg selv i det forfatteren skriver. Det er som om herr Bollow kjenner meg. Og han skriver på en måte, som gjør at du husker det som er viktig. Han er engasjert og det synes.

Tenk om alle lærebøker ble skrevet slik. Av egnasjerte forfattere, som forstår hvordan leserens hjerne og hjerte fungerer.

Vel, nå gjenstår det bare å skrive en historie som et eller annet forlag vil gi ut. Ja, og så må jeg få noen til å lese boken. Det er jo det som i bunn og grunn er årsaken til at jeg skrive. Jeg vil bli en publisert forfatter. Jeg ønsker å få mine historier lest.

Det kan kanskje virke som om jeg er full av selvtillitt og overbevist om at jeg har noe å fortelle, noe som rører leseren. Men slik er det ikke. Om jeg klarer å skrive aldri så raskt og effektivt, om det er aldri så fengende og nyskapende, så vil jeg nok alltid være redd for at det ikke er godt nok.

Dessverre. Skulle gjerne hatt den selvtillit, som jeg opplever at mange ungdommer har i dag. Kanskje ikke all den selvtillit endel har, litt selvinnsikt er også bra. Men noe mer av slaget, enn det jeg har.

Det er fremdeles håp om endring. Det er alltid håp om endring. Alltid.

Om å skrive raskt

Skrivesperren er borte. Jeg har lest den vekk. Jeg leser en bok om hvordan skrive raskt. Det er første gang jeg leser en bok som kunne vært skrevet til meg. Om meg.

Som mer eller mindre selvlært wannabe forfatter, så har jeg lært meg endel teknikker og mange unoter. Unoter, som jeg nå håper jeg kan kvitte meg med.

Jeg kommer nok til å skrive mer om den senere. Ville bare raskt skrive noen ord.

Generelt tyt.

Nei, jeg har ikke overlatt bloggen min til vær og vind og skjebnens luner. Jeg har bare vært travelt opptatt med å være syk. Skrekkelig syk. Nesten dødssyk. Med andre ord: Forkjølet.

Er det ikke rart hvordan en helt vanlig forkjølelse kan sette en fullstendig ut av spill?

Det har ikke blitt tid til annet enn å synes synd på meg selv og forsøke å holde et øye med 2-åringen.

Nå når jeg er tilbake blant de levende, er det mye å ta igjen. Bøker å lese. Bøker å skrive. Husarbeid. Turer i det fine været.

Ja, det er også en underlig ting: Det blir nesten alltid fint vær, når jeg er syk. Irriterende, men slik er det.

Nok syting for i dag. Nå venter strikketøyet.