I hine hårde dage

Det var en gang en gymnaselev som så en film. Filmen het Henry V og inspirerte til å begynne å skrive en historie. 19 år senere skriver jeg fortsatt på samme historie. Innimellom andre historier. Det er den fortellingen jeg stadig vender tilbake til. Den jeg ønsker å gjøre perfekt. Den er som den store første forelskelsen. Riktignok hadde jeg skrevet historier før. Både lange og korte, men denne var noe spesielt. Og lang ble den. Så lang at jeg måtte dele den opp i 8 deler.

I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.

Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.

Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.

Ikke verst for en dyslektiker.

Amber

En liten hårete venn

Det ble Tibbitus. En nysgjerrig, nydelig, kjælen og hengiven liten kanin. Han kommer løpende hver gang vi viser oss og han kan sitte i timesvis på fanget og bare kose. Han er en perfekt liten kaninvenn.

En liten, hårete venn

26. juli, sånn omtrent, så 9 små kaniner dagens lys og en av dem skal bo hos oss. Vi har besøkt dem, kost med dem og forelsket oss, min lille datter og jeg.

Vel, 3-åringen synes det var mest spennende å få saft av "kaninbestemoren".

Men jeg er har fortapt mitt hjerte i noen små, deilige nøster. Så kommer valgets kvaler. Hvem skal jeg ta med meg hjem om noen uker? Den store, bustete? Den nysgjerrige? Den livlige? Den som graver? Eller den som sovnet i hånden min?

Hvorfor?

Vi har nådd hvorfor-alderen. Den startet i går, den 21. juli. Alle svar eller beskjeder til min lille datter på snart 3 år, besvares med: "Hvorfor?"

Mamma: "Ikke stikk blyanten inn i øret til hunden!"
Datter: "Hvorfor?"

Mamma: "Sitt stille når du tisser på potten."
Datter: "Hvorfor?"

Datter: "Kan jeg få se byggmester Bob-Bob?"
Mamma: "Ja."
Datter: "Hvorfor?"

I Middelhavet

Lyn over Middelhavet er et fantastisk skue.

Unge og talentfulle

Jan-Erik Fjell, en av de unge, talentfulle medlemmene på Forfatterforum har fått utgitt bok!
Den heter Pus- Kåt som faen! og er utgitt på Fritt forlag.

http://www.frittforlag.no/categories/14.html

Må innrømme at jeg er litt stolt av at en av "våre" har klart det. Det gir håp for andre, for han har bevist at det er mulig å oppnå det umulige. Jeg er veldig glad på hans vegne og ønsker ham all mulig suksess.

Har bestilt boken og skal lese den så snart den dumper ned i postkassen min.

En skål for JEHF!

Amber

Frustrert

Jeg er noe frustrert for tiden.

Vi forsøker å adoptere barn nr 2, men det er ikke enkelt. Vi søker fra Filippinene, men der har de stengt for nye søknader. Det er riktignok bare for en periode, men ingen vet hvor lang periode det er snakk om.

Skal vi vente eller gå over til et annet land? Uansett vil det bli laaaaang ventetid.

Hvorfor må det være så himla vanskelig?!?!?!?! Det finnes så altfor mange barn som trenger foreldre der ute i den store verden. Og vi ønsker å være familien til et av disse barna. Det er ikke selvoppofrelse, det er ren egoisme som driver oss. Vi ønsker oss et barn til. Men det er egoisme som kan føre til noe godt for et barn som ikke har noen familie.

Denne ventetiden er frustrerende. Valgene vi tvinges til å ta er frustrerende. Prosessen vi må gjennom er frustrerende. Å måtte blottlegge oss for offentlige ansatte for å finne ut om vi er gode omsorgspersoner, er frustrerende, for det er ikke den ting som ikke skal kartlegges.

Jeg forstår hvorfor vi som adopterer må sjekkes ekstra nøye, men det blir så voldsomt.

Jeg er så frustrert.

Arrrgh!!!!