Ny opplevelse

I dag har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før: Jeg har lest mitt eget manuskript.

Det høres kanskje litt rart ut, men det er sant. Selvsagt har jeg lest det jeg har skrevet før, men aldri uten en rød penn i min hånd og med et skrekkelig kritisk blikk.

Aldri før har jeg lest historien, som en historie, uten å notere, rette, stryke, tilføye og alt det andre som må til.

Det var en fornøyelig opplevelse. Ikke alt er like bra, det er tross alt bare et førsteutkast. Men noe er jeg rimelig tilfreds med.

Nå skal alt gjennomgås, styrkes og justeres. Nå skal gråstein bli til gull. Skulle bare ønske jeg kunne sitte og skrive hver dag, hele dagen. Kan noen fortelle sjefen min at jeg ikke har tid til å komme på jobb? Men han må fortsette å sette penger inn på kontoen min. Kan da ikke leve av luft, kjærlighet og bokskriving alene.

Forresten: Noen kan. Noen klarer det. Kanskje jeg kan bli noen.

Sukk hjerte, men brist ikke...

Boken min ble refusert i dag, men det var det peneste avslagsbrevet jeg noen sinne har fått.

Jeg ble oppfordret til ikke å gi opp å få boken utgitt og de vil gjerne vurdere mitt neste bokmanus.

Så i stedet for å synes forferdelig synd på meg selv og gråte meg i søvn i kveld, så synes jeg bare litt synd på meg selv, men har fortsatt håp om å se mine historier publisert.

Jeg skal sende boken til et nytt forlag, men vet ikke helt hvilket ennå. Og så skal jeg angripe boken om Nelia.

TIL ANGREP!!!!

PS. Vil gjerne ha litt trøst, et avslag er tross alt et avslag og jeg synes litt synd på meg selv. Snufs.

Flinke meg!

Jeg har klart å skrive ferdig boken om Nelia. 251 sider, 121 000 ord.

Og siden jeg er tro mot den gode herr Bollow, hvis bok jeg har valgt å følge slavisk under skriveprosessen, så skal jeg nå feire min triumf. Så skal jeg få det hele på avstand, lese det som tross alt bare er et førsteutkast og så lese det igjen for å gjøre justeringer, flytte, slette, endre og være så objektiv jeg bare kan.

Mens jeg venter på å få historien på avstand, skal jeg kaste meg over en historie jeg skrev for lenge siden. Det vil si, jeg begynte på den for veldig lenge siden. Den gang jeg var 18 år, vakker, naiv og uskyldig. Nå er jeg noe eldre, moden og ikke fullt så naiv og uskyldig. Jeg skrev på historien i veldig mange år og det ble veldig mange sider. Så langt 1515 sider, og den er ennå ikke ferdig.

Noen synes kanskje det høres håpløst ut å kaste bort tid på en så lang historie, men det bryr jeg meg ikke om. Ædda bædda.

Jeg har ikke helt kommet igang ennå. Jeg er litt rastløs og klarer ikke å samle tankene. Burde gått meg en lang tur, men været frister ikke direkte til turgåing. Så i stedet har jeg regnet ut hvor mange ord jeg har skrevet de siste 18 årene. Ord som er noenlunde leseverdige og satt inn i en større sammenheng. Det er blitt noen, selv om snittet pr år ikke er så imponerende.

Takk og pris for ordtellingsfunksjonen i Word!

Kryss fingrer, tær, ører, øyne og tenner.

Så var den sendt avgårde. Manuskriptet som har ligget på min PC i 2-3 år. Jeg gikk gjennom den for noen uker siden og fjernet ca 4000 komma. Og nå tror jeg den er klar for forlagets skarpe blikk og enda skarpere tunge.

Den fikk lufte seg en gang i en konkurranse, men ble bryskt sendt hjem igjen, uten kommentar. Slik er det med konkurranser. Da er Idol og dets like bedre. Der får du i hvertfall vite hva de mener om talentet ditt.

Jeg er litt ekstra stolt av akkurat denne historien, for jeg skrev den på bare 5 måneder. Og for de som vet hvor sakte jeg skrev tidligere, dette er en stoooooooor forbedring. En enorm forbedring.

Det er også den første historien hvor jeg stort sett visste hvor det ville ende, før jeg hadde skrevet et eneste ord. Jeg var systematisk og effektiv. Og min ene leser, for jeg har fått en leser som helt frivillig ville lese historien, hun likte den. Sa hun. Selv om jeg ikke truet med å strupe potteplantene eller stjele en sokk av alle sokkeparene hennes hver gang hun vasker dem. Paranoid? Jeg? På ingen måte.

Nå er det gjort. Porto er betalt, adresse skrevet på konvolutten og sendt ut i verden helt på egenhånd. Om 4 - 8 uker får jeg dommen.

Jeg liker ventetiden. Den gir meg mulighet til å drømme om utgivelse, om en helt ekte bok med mitt navn på og en historie jeg har diktet inni. Ah. Drømmer. Deilige drømmer.

Men nå er det tilbake til historien om Nelia. Er.... ehem... ikke helt ferdig ennå, selv om det var målet, på en måte.... Er nesten ferdig.... bare noen sider igjen.... ca 50, eller så....

Ps. Jeg tror jeg har klart å åpne opp, slik at det er mulig å kommentere innleggene uten å ha egen blogg først.

Ha en fortreffelig dag, hver eneste dag.

Amber