Ferdig!

Skjønt ferdig blir vel man aldri.
Men så ferdig som jeg på dette stadiet kan bli.
Jeg har skrevet ferdig boken om Nelia. Den første boken om Nelia.

Sukk, hører jeg fra min leser. Enda en som absolutt må spre sine fantastiske utbroderinger på altfor mange sider og aldri klarer å bli ferdig til å avslutte i tide.

Jeg lover å avslutte i tide. Bare ikke etter en bok. Jeg liker å lese lange historier og jeg liker å skrive lange historier. Det gir meg mer spillerom. Så får vi se om forlagene mener det samme. Hvis ikke, så finnes det utgivere som Lulu.

Det første nåløyet mitt er uansett mine to strenge lesere. Og i forhold til dem, så føler jeg meg som en kamel.

Å slippe leseren løs

Jeg er priviligert!

Jeg har to lesere. Og ikke bare det, jeg har to lesere som ber meg ha tro på meg selv og det jeg skriver.

Likevel er jeg et nervevrak hver gang jeg slipper dem løs på bøkene mine. Alle mine små destruktive djevler hopper med ett frem fra sine mørke kroker og peker på meg og ler sin hånlatter. De forteller hvor elendig det er, det jeg har skrevet. Hvor patetisk det er å ha en forfatterdrøm.

Høres det ut som om hvitkledde menn med et stort sommerfuglnett burde kommet og fanget meg inn? Det er ikke riktig så ille. Heldigvis.

Men tilbake til mine to lesere og de små djevlene. Denne gangen nekter jeg å lytte til djevlene. Jeg vil heller lytte til leserne. De er to mennesker jeg stoler på. De vil meg vel, men de vet også hva jeg vil: Skrive den perfekte historie. Og ikke bare en. Mange. Jeg vil underholde. Jeg vil glede. Jeg vil røre ved hjerterøtter og tårekanaler. Og få de små hårene bakerst i nakken til å reiser seg.

Alt dette vil jeg og jeg vet at leserne mine kan hjelpe meg med det. De kan fortelle meg hvor jeg har trådd feil, hvor jeg har tabbet meg og hvor jeg ikke helt når opp.

Jeg er heldig som har to lesere.

I hine hårde dage

Det var en gang en gymnaselev som så en film. Filmen het Henry V og inspirerte til å begynne å skrive en historie. 19 år senere skriver jeg fortsatt på samme historie. Innimellom andre historier. Det er den fortellingen jeg stadig vender tilbake til. Den jeg ønsker å gjøre perfekt. Den er som den store første forelskelsen. Riktignok hadde jeg skrevet historier før. Både lange og korte, men denne var noe spesielt. Og lang ble den. Så lang at jeg måtte dele den opp i 8 deler.

I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.

Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.

Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.

Ikke verst for en dyslektiker.

Amber

En liten hårete venn

Det ble Tibbitus. En nysgjerrig, nydelig, kjælen og hengiven liten kanin. Han kommer løpende hver gang vi viser oss og han kan sitte i timesvis på fanget og bare kose. Han er en perfekt liten kaninvenn.

En liten, hårete venn

26. juli, sånn omtrent, så 9 små kaniner dagens lys og en av dem skal bo hos oss. Vi har besøkt dem, kost med dem og forelsket oss, min lille datter og jeg.

Vel, 3-åringen synes det var mest spennende å få saft av "kaninbestemoren".

Men jeg er har fortapt mitt hjerte i noen små, deilige nøster. Så kommer valgets kvaler. Hvem skal jeg ta med meg hjem om noen uker? Den store, bustete? Den nysgjerrige? Den livlige? Den som graver? Eller den som sovnet i hånden min?

Hvorfor?

Vi har nådd hvorfor-alderen. Den startet i går, den 21. juli. Alle svar eller beskjeder til min lille datter på snart 3 år, besvares med: "Hvorfor?"

Mamma: "Ikke stikk blyanten inn i øret til hunden!"
Datter: "Hvorfor?"

Mamma: "Sitt stille når du tisser på potten."
Datter: "Hvorfor?"

Datter: "Kan jeg få se byggmester Bob-Bob?"
Mamma: "Ja."
Datter: "Hvorfor?"

I Middelhavet

Lyn over Middelhavet er et fantastisk skue.