Kan det være sant?!?!?!

Fikk jeg virkelig en telefon fra Aschehoug?
Sa de virkelig at de vil utgi boken min om Nelia?
Burde jeg ikke løpe skrikende rundt?
Det har tross alt vært en lang reise til dette målet.
Men jeg løper ikke skrikende rundt.
Jeg sitter helt stille.
Litt sjokkskadet, muligens.
I hodet mitt er det stille.
Jeg nyter stillheten og venter på hva som nå skal skje.

Til minne om en liten kanin ved navn Sam

Hva forstår en liten kanin av døden? Når hennes beste venn i verden ikke er mer?

Vi fant vår kjære kanin Sam død ute i kaningården i dag morges. På forhånd viste han ingen tegn til at han var syk, men kaniner skjuler sine plager godt.

Til å bo i fangenskap, hadde Sam et godt kaninliv. Et trygt, tørt og godt hus. Masse mat. En stor løpegård hvor han kunne grave underjordiske ganger av hjertets lyst. Han ble far til fire små. Tre vokste opp og han bodde til det siste sammen med sin datter, Fluffy Honey Bunny. Han var overhode for en kaninflokk, som på det meste talte 8 kaniner. Han sloss med en katt og slapp fra opplevelsen uten store fysiske skader. Han var den fødte diplomat, men måtte av og til vise sin makt og myndighet på litt mindre diplomatisk vis. Om noen sloss, skilte han dem og lot dem forstå at han ikke tolererte slik oppførsel. Da Bliss, en av hunnene, ble forvist fra flokken, satt han sammen med henne ute i regnet og varmet henne.

I nesten to år har far og datter bodd sammen. De har vært et harmonisk par. De har opplevd katter, hunder, spurvehauk, rotter og rev. De har opplevd alle årstidene. De har slappet av i solen, hoppet rundt i snø. De har sittet tett sammen i vinden. De vasket hverandres ører og kinn. De voktet kaningården sammen og varslet om farer, så jeg kunne komme ut og jage bort det som truet deres hjem.

Så tilbake til mitt første spørsmål. Hva forstår kaniner av døden? Føler de redsel i møte med den? Føler de savn?

Fluffy søkte opp på kaninhustaket, da Sam var død og hun kom ikke ned før jeg kom ut til henne. Hun snuste på stedet hvor Sam hadde ligget. Nå sitter hun helt stille midt i kaningården. Ingen vet hva en liten kanin tenker, bortsett fra kaninen selv.

Fra tidligere dødsfall i kaningården har det virket som om de gjenlevende kaninene leter etter sin venn i en uke, før de slår seg til ro med at de nå er alene.

Men om Fluffy om en uke ikke husker Sam, så vil ikke vi glemme denne store personligheten i en liten kropp med sort pels og et og annet hvitt hår. Vår modige, snille Sam.

Ferdig!

Skjønt ferdig blir vel man aldri.
Men så ferdig som jeg på dette stadiet kan bli.
Jeg har skrevet ferdig boken om Nelia. Den første boken om Nelia.

Sukk, hører jeg fra min leser. Enda en som absolutt må spre sine fantastiske utbroderinger på altfor mange sider og aldri klarer å bli ferdig til å avslutte i tide.

Jeg lover å avslutte i tide. Bare ikke etter en bok. Jeg liker å lese lange historier og jeg liker å skrive lange historier. Det gir meg mer spillerom. Så får vi se om forlagene mener det samme. Hvis ikke, så finnes det utgivere som Lulu.

Det første nåløyet mitt er uansett mine to strenge lesere. Og i forhold til dem, så føler jeg meg som en kamel.

Å slippe leseren løs

Jeg er priviligert!

Jeg har to lesere. Og ikke bare det, jeg har to lesere som ber meg ha tro på meg selv og det jeg skriver.

Likevel er jeg et nervevrak hver gang jeg slipper dem løs på bøkene mine. Alle mine små destruktive djevler hopper med ett frem fra sine mørke kroker og peker på meg og ler sin hånlatter. De forteller hvor elendig det er, det jeg har skrevet. Hvor patetisk det er å ha en forfatterdrøm.

Høres det ut som om hvitkledde menn med et stort sommerfuglnett burde kommet og fanget meg inn? Det er ikke riktig så ille. Heldigvis.

Men tilbake til mine to lesere og de små djevlene. Denne gangen nekter jeg å lytte til djevlene. Jeg vil heller lytte til leserne. De er to mennesker jeg stoler på. De vil meg vel, men de vet også hva jeg vil: Skrive den perfekte historie. Og ikke bare en. Mange. Jeg vil underholde. Jeg vil glede. Jeg vil røre ved hjerterøtter og tårekanaler. Og få de små hårene bakerst i nakken til å reiser seg.

Alt dette vil jeg og jeg vet at leserne mine kan hjelpe meg med det. De kan fortelle meg hvor jeg har trådd feil, hvor jeg har tabbet meg og hvor jeg ikke helt når opp.

Jeg er heldig som har to lesere.

I hine hårde dage

Det var en gang en gymnaselev som så en film. Filmen het Henry V og inspirerte til å begynne å skrive en historie. 19 år senere skriver jeg fortsatt på samme historie. Innimellom andre historier. Det er den fortellingen jeg stadig vender tilbake til. Den jeg ønsker å gjøre perfekt. Den er som den store første forelskelsen. Riktignok hadde jeg skrevet historier før. Både lange og korte, men denne var noe spesielt. Og lang ble den. Så lang at jeg måtte dele den opp i 8 deler.

I sommer begynte jeg å se på historien med et nytt og kritisk blikk. Jeg skrev om. Jeg skrev om enda en gang og endelig har den fått sin endelige form.

Det er en underlig opplevelse å lese gjennom noe jeg selv har skrevet, som om det var en bok.
Underlig og vidunderlig.

Virker jeg innbilsk nå? Men jeg mener det. Jeg liker historiene jeg skriver, ellers hadde jeg ikke orket å skrive dem. Og av og til finner jeg noen gode ord og vendinger.

Ikke verst for en dyslektiker.

Amber

En liten hårete venn

Det ble Tibbitus. En nysgjerrig, nydelig, kjælen og hengiven liten kanin. Han kommer løpende hver gang vi viser oss og han kan sitte i timesvis på fanget og bare kose. Han er en perfekt liten kaninvenn.

En liten, hårete venn

26. juli, sånn omtrent, så 9 små kaniner dagens lys og en av dem skal bo hos oss. Vi har besøkt dem, kost med dem og forelsket oss, min lille datter og jeg.

Vel, 3-åringen synes det var mest spennende å få saft av "kaninbestemoren".

Men jeg er har fortapt mitt hjerte i noen små, deilige nøster. Så kommer valgets kvaler. Hvem skal jeg ta med meg hjem om noen uker? Den store, bustete? Den nysgjerrige? Den livlige? Den som graver? Eller den som sovnet i hånden min?