FAST

Som jeg skrev sist, så har jeg lest en bok. En bok om å skrive raskt. Writing FAST av Jeff Bollow. Den har gitt meg et utrolig verktøy, så all skrivesperre er borte. Et veikart, om du vil, for historien jeg skriver.

Det er ikke bare det jeg lærer av boken, som imponerer meg. Det er måten boken er skrevet. Jeg gjenkjenner meg selv i det forfatteren skriver. Det er som om herr Bollow kjenner meg. Og han skriver på en måte, som gjør at du husker det som er viktig. Han er engasjert og det synes.

Tenk om alle lærebøker ble skrevet slik. Av egnasjerte forfattere, som forstår hvordan leserens hjerne og hjerte fungerer.

Vel, nå gjenstår det bare å skrive en historie som et eller annet forlag vil gi ut. Ja, og så må jeg få noen til å lese boken. Det er jo det som i bunn og grunn er årsaken til at jeg skrive. Jeg vil bli en publisert forfatter. Jeg ønsker å få mine historier lest.

Det kan kanskje virke som om jeg er full av selvtillitt og overbevist om at jeg har noe å fortelle, noe som rører leseren. Men slik er det ikke. Om jeg klarer å skrive aldri så raskt og effektivt, om det er aldri så fengende og nyskapende, så vil jeg nok alltid være redd for at det ikke er godt nok.

Dessverre. Skulle gjerne hatt den selvtillit, som jeg opplever at mange ungdommer har i dag. Kanskje ikke all den selvtillit endel har, litt selvinnsikt er også bra. Men noe mer av slaget, enn det jeg har.

Det er fremdeles håp om endring. Det er alltid håp om endring. Alltid.

Om å skrive raskt

Skrivesperren er borte. Jeg har lest den vekk. Jeg leser en bok om hvordan skrive raskt. Det er første gang jeg leser en bok som kunne vært skrevet til meg. Om meg.

Som mer eller mindre selvlært wannabe forfatter, så har jeg lært meg endel teknikker og mange unoter. Unoter, som jeg nå håper jeg kan kvitte meg med.

Jeg kommer nok til å skrive mer om den senere. Ville bare raskt skrive noen ord.

Generelt tyt.

Nei, jeg har ikke overlatt bloggen min til vær og vind og skjebnens luner. Jeg har bare vært travelt opptatt med å være syk. Skrekkelig syk. Nesten dødssyk. Med andre ord: Forkjølet.

Er det ikke rart hvordan en helt vanlig forkjølelse kan sette en fullstendig ut av spill?

Det har ikke blitt tid til annet enn å synes synd på meg selv og forsøke å holde et øye med 2-åringen.

Nå når jeg er tilbake blant de levende, er det mye å ta igjen. Bøker å lese. Bøker å skrive. Husarbeid. Turer i det fine været.

Ja, det er også en underlig ting: Det blir nesten alltid fint vær, når jeg er syk. Irriterende, men slik er det.

Nok syting for i dag. Nå venter strikketøyet.